Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kunstopplevelser’

En kollasje: et ungdomsbilde, et albumcover, starten på en roman og min islender fra den tiden, fremdeles i live (så vidt)

Av og til er det samtaler som ikke slipper taket i meg. Slik starta det omtrent: «Aah, en bolle og en kopp kaffe!» sa kollegaen lykkelig » vi som sitter smått i det kan glede oss over lite!» Samtalen utvikla seg mellom oss fem rundt bordet til å handle om bøker og litteratur. Jeg nevnte ei bok jeg leste mange ganger i ungdomskolen og undra meg på om jeg likte boka fordi en bærende tanke i den passa med det jeg følte. Eller var det slik at boka forma meg til å bli den jeg er nå? Jeg veit ikke. Boka har jeg ikke lest som voksen og veit ikke helt om jeg tør heller.

Denne samtalen romsterte rundt i hodet mitt og skaper nye assosiasjoner. Her er resultatet:

Boka jeg tenkte på var det mor som ba meg lese. «Du får lese noe som er for voksne» sa hun, eller noe slikt. Et dristig valg. Boka var Gemini av Finn Alnæs. Boka var et øs av filosofering, parodier, eksperimenter og sterke meninger. Boka ble fort regna som erkereaksjonær av tidas smalspora venstreside. Jeg elska det!

Boka starter slik:

«En mann faller trehundre meter utfor et stup. Fallet varer noen sekunder.

Hva ville du gjort hvis du sto ved foten av dette stupet iferd med å filmatisere en foss, og så, litt til venstre for den, ser denne mannen komme fallende? Ditt kamera er parat, og du iaktar ham like fra fallets begynnelse

Hvis du er et levende menneske, blir du lamslått. Dramaet fyller din bevissthet til overmål, og du vet ikke om at du har et kamera i hånden».

Jeg veit at det har vært en sterk og klar tanke i meg i hele mit voksne liv om å bevisst jobbe for å beholde en slags følsomhet i alle livssituasjoner. Søke opplevelser, men ikke slike opplevelser som gjør meg ufølsom. Jeg har instinktivt verna det jeg har av varhet som ei skjør plante. Hvor kommer denne viljen fra? Fra disse setningene?

En annen historie

Når hørte jeg Captain Beefheart første gang? Jeg veit ikke, tidlig på søttitallet sannsynligvis. Derimot er det helt sikkert at det var i et av Harald Are Lunds programmer på NRK. Het det Platespilleren, mon tro? Musikken fra hans programmer åpna det ene rommet etter det andre i meg, men musikken til kapteinen beit seg fast i meg. Skakk og surrealistisk, haltende funky, presis og slumsete, fantastisk og stygg på en gang.

I 1975 opplevde jeg mannen levende.  Captain Beefheart and his magic band hadde konsert i Chateu Neuf. Jeg var alene. Jeg var en skoleflink, ung, religiøs mann som gikk på Kristelig gymnasium. Rusfri satt jeg der mens røyken fra marihuana dreiv rundt i salen. Musikken var så bra. Jeg koste meg storlig.

Plutselig hørte jeg kjente strofer! Var det ikke en av «slagerne» fra leirene med det kristelige skolelaget på KG som drønna ut av høytalerne? Med kårny flosshatt sang kapteinen «Give me that old time religion» med grumsete røst. Jeg satt der fullstendig splitta: opprørt, overraska og frigjørende leende av denne skakke versjonen. Jeg tror det var en slags tunnel som ble sprengt ut der og da: barnetroen blei liksom ikke det samme etter dette. Kunst, humor og ironi, alvor og galskap traff meg midt i et eksistensielt nervesenter.

Seinere har jeg mange ganger lurt på om jeg egentlig opplevde dette. Hadde jeg innbilt meg det hele? Jeg digga musikken hemningsløst. Samtidig følte jeg meg så fremmed og alene blant disse steine, erfarne konsertpublikumerne. Hørte jeg feil, gikk mitt splitta sinn i kaos den kvelden? Det gikk trettifem år, så kom løsningen på gåta.

De som er blodfans vil kalle dette en skandale, men det var først i vinter jeg hørte absolutt hele Captain Beefhearts: Trout mask replica. Kapteinens klassiker fra 1969. Men det er sannheten og intet annet enn sannheten. Skammen er min.

Da fant jeg fort ut at, nei jeg innbilte meg ingen ting om konserten i 1975. Låta heter Moonlight over Vermont . To minutter ut i låta kommer det som gav meg mental bakoversveis i 1975. Jeg ler og grøsser av eksistensiell fryd når jeg hører dette.

To døde kunstnere. To mennesker som visste å dele ut opplevelser, min mor og Harald Are Lund. Her er jeg, ett lite resultat av det hele. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å takke alle sammen.

Advertisements

Read Full Post »

Dette er noe av det råeste vi har i Norge! Håndverk, bildemagi og dyp klang av historie.

Stavkirkene er gjerne organisert slik at inngangsdøra er mot vest, koret mot øst. Mot nord er den gjerne mest lukket og har de spart på pynten, er det i denne retningen. Ikke så på Urnes: Merkelig nok er det mot nord det virkelige klenodiet finnes. Treskurden fra en eldre kirke er satt inn i veggen her.

Jeg viste hvor jeg skulle leite og svingte rundt hjørnet mot nord. Jeg så og så… hadde tårer i øynene og kunne knapt snakke . Hørt om Stendhal-syndromet ? Vel, dette er det nærmeste jeg har vært, tror jeg. Solberg-syndromet, kanskje, bakoversveis av tusen år gammel treskurd.

Selvfølgelig måtte jeg ta bilder av den. Rett til venstre for døra ser du en figur du kjenner igjen hvis du har håndtert en femtiøring.

Read Full Post »

Musikk og fotografi

Jeg har en del helter. Bill Frisell er en av dem. En amerikansk gitarist som gjerne kategoriseres som jazzmusiker. Jeg er ikke helt sikker på det: han improviserer, ja. Det kan svinge, ja. Ofte er det trommer, bass, saksofon og andre instrumenter typisk for jazz.

Men musikken hans kan klinge som en slag køntri, som en slags blues eller «rock», ja til og med plingplong-musikk kan han lage. Han lager versjoner av låtene til Bob Dylan, Niel Young, Sam Cook, John Philip Sousa (!!) osv osv. han lager melodier selv som høres ut som om de er evergreens. De er liksom gamle og moderne på en gang.

Den siste plata hans har jeg nettopp begynt å høre på. Det er 26 små sanger laget til bilder tatt av en fotograf fra en småby Arkansas. Fotografen kalte seg Disfarmer. En asosial særing som tok merkelige og underfundige bilder av vanlige mennesker.

Musikken er nydelig. En eim av køntri. Et gjennomtenkt stykke musikkunst med vakre melodier. Plata har også en slags filmatisk stemning som kanskje kommer fra prosjektets opprinnelse som musikk til bilder.

Musikken anbefales! Det er ikke jazz Bill Frisell spiller her. Det er Bill. Veldig mye Bill, og takk for det. Om to uker spiller han på Nasjonal jazzscene i Oslo. Jeg gleder meg allerede. Det blir trolig mer rocka enn denne plata.

Read Full Post »

For mange år siden viste en venn meg bilder av husene, interiørene og møblene til den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh. Jeg har aldri glemt disse husene. Ikke har jeg glemt vennen min heller. Han døde som ung mann.

I år fikk jeg sjangsen: å oppleve to av disse husene. Glasgow School of Art og The Hill House. Kunstskolen var slitt, men i full bruk, så man kan virkelig danne seg et bilde av et fantastisk hus: Det var noe med lyset inne i huset. Karakteren i til hvert enkelt rom; noen lyse, nesten blendende hvite, noen mørke, faktisk svartbeiset. Overalt var det ornamentikk som er så typisk for Mackintosh. De er både organiske og geometriske på en gang. En stor opplevelse av et hus. Turen anbefales.

Glasgow School of art

Legg merke til blandingen av symmetri og assymetri. Svungne linjer og geometriske rutemønstre.

 The Hill house så vi seinere på dagen. En rik foreleggers hus i landlige omgivelser. Igjen fantastiske interiører. Hallen med trappa opp til annen etasje var et flott rom.  

The Hill House

The Hill House

Det klødde i fingra etter å ta bilder. Er du et fotograferende menneske er det å se hvordan verden ser ut gjennom egne bilder en stoppelig drift.   Til min store skuffelse var det ikke lov å fotografere inne i disse husene. Bildematerialet jeg har funnet på nettet er såpass dårlig at jeg ikke vil lenke til det. Sats på bøker. Det finns mange! 

Derfor er disse eksteriørbildene et slags minne om bildene jeg ikke fikk tatt. Selv om det brant i foto-nervene. Så er de også et slags minne over min venn som forsvant fra denne verden.

Read Full Post »

Forrige dagen gikk jeg til jobben med Finn Corens nye dobbelt-cd på øret (Musikk som bygger på dikt av Olav H. Hauge). Fantastisk musikk det der. Jeg ble raskt og intenst haugianer. Altså ikke Hans N.-haugianer, men Olav H.-haugianer. Fra før av er jeg jo svoren Jens-haugianer (Norsk landskapsfotograf. Blandt Norges største fotokunstnere, spør du meg).

Jeg er altså dobbelthaugianer uten å være ordentlig haugianer. Der er jeg vel snarere omvendt (hvorfor dette ordet; omvendt?).

Poenget med denne tiraden er, trær. Hvorfor appellerer trær slik til meg? Olav H. skreiv stadig om trær. Jeg grøsser på ryggen når han snakker om vennskapetmed den gamle eiki, om kirsebærtreet om våren… Nei, slutt med lyrikken, nå er det Kreta som gjelder.

Denne furua står på ca 1500 meters høyde på vei opp til toppen av Gigilos på Kreta. Det er den toppen du ser midt i mot når du skal gå ned Samaria-kløfta.

Read Full Post »