Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kirker’

Noen hundre meter fra Urnes stavkirke så jeg denne bilen: en BMW 1600 GT produsert omkring 1970. Ganske elegant i forhold til dagens testosterondryppende designmonster BMW X6. Se så mye glass det er i forhold til karosserivolumet. En liten asossiasjon til Posche  911, kanskje? Det bor nok en liebhaber på denne gården.

Jeg kommer fra en barndom der jeg og brødrene mine kunne MYE om biler. Fremdeles greier altså ikke øya mine å ignorere en sjelden bil som dette. Lett ironisk kan jeg forstå fascinasjonen av gamle biler. For noen blir fascinasjonen en lidenskap, kanskje en tilbedelse.

Enda litt lenger nede i bakkene mot ferjeleiet ligger dette huset: det er noe med gudsbilder og kultur-utrykk som braker i hop her. Kirkeklenodiet oppe i bakken og dette huset. Hvem er nærmest hvilken gud?

Tilbedelse kan ta mange former…

Read Full Post »

Dette er noe av det råeste vi har i Norge! Håndverk, bildemagi og dyp klang av historie.

Stavkirkene er gjerne organisert slik at inngangsdøra er mot vest, koret mot øst. Mot nord er den gjerne mest lukket og har de spart på pynten, er det i denne retningen. Ikke så på Urnes: Merkelig nok er det mot nord det virkelige klenodiet finnes. Treskurden fra en eldre kirke er satt inn i veggen her.

Jeg viste hvor jeg skulle leite og svingte rundt hjørnet mot nord. Jeg så og så… hadde tårer i øynene og kunne knapt snakke . Hørt om Stendhal-syndromet ? Vel, dette er det nærmeste jeg har vært, tror jeg. Solberg-syndromet, kanskje, bakoversveis av tusen år gammel treskurd.

Selvfølgelig måtte jeg ta bilder av den. Rett til venstre for døra ser du en figur du kjenner igjen hvis du har håndtert en femtiøring.

Read Full Post »

Noen steder har en karakter som ikke helt kan beskrives. Landskapet fra naturens side og menneskenes spor i det setter noe i gang i meg som jeg ikke helt skjønner. Det er ofte hellige steder. Ladde steder.

Jeg nevnte musikeren Karl Seglem i forrige innlegg. Tilfeldighetene ville ha det til at kvintetten hans hadde konsert på Mir et par uker etter Forskningsrådets festaften. Jeg hadde aldri hørt dette bandet levende før, så jeg dro for å høre. Flott musikk! En av låtene de spilte het «Ved Urnes». Seglem fortalte meg etter konserten at låta var laget inne i stavkirken der. Vi var enige om at dette er en bygning og et sted med helt spesielle kvaliteter. Jeg hadde vært der for første gang sommeren 2008. Dette handler om dette møtet.

Jeg viste hvordan Urnes stavkirke ser ut. Jeg hadde sett talløse bilder, men jeg var ikke helt forberedt på at den lå så utrolig flott i landskapet. Det vil ikke være overraskende om det finnes rester av gamle gudehov under denne kirken. Kirken og landskapet har denne ladningen jeg kjenner fra slike steder.

Inspirert av musikken til Karl Seglem gikk jeg gjennom bildene igjen og rydda litt med en del nye triks jeg hadde lært og ble litt mer venn med bildene. Her kommer et par. Jeg blir neste ordløs (vel, de som kjenner meg veit at dette bare er en talemåte) og ydmyk for hva tømrere og treskjærere fikk til for omkring 900 år siden.

Neste innlegg handler om å få bakoversveis; av gammal treskurd…

Read Full Post »

Han  spylte sin (litt slitne) Porsche fra tidlig søttitall på plassen foran hotellet ikledd glorete hawaiiskjorte og hvite joggebukser. Det lange håret i hestehale. Hotellet var rosa. Allerede sekunder etter ankomst så vi at stedet var unikt. Atlanterens bølger dundra inn på stranda 100 meter lenger ut. Lyden var som en vakker, meditativ og eksistensiell jetmotor (skjønner?). Nirvanas bulder, står det i et dikt av Hamsun. 

Han het Jorge og samtalen gikk ubesværet på engelsk, fra hans side mener jeg: Om alle slags temaer; politikk, kunst, Portugal, hotellet hans, gjestene som kom dit, forfattere satt her vinterstid, en komponist som skrev musikk her. Musikken som ble spilt i baren om kvelden var bare CDer fra tidligere gjester. De hadde sendt musikk de mente passet til hotellet 

Hans bildeskjønne kone og døtre laget og serverte frokost om morgenene, men Jorge var barens naturlige midtpunkt om kvelden. Han sto selv opp mellom 10 og 11. Kona var nærmest kommuneblond og blåøyd og var født i Angola. Jorge fortalte at hun hadde slekt i Porto og Dourodalen. Der var det en del blonde, sa han. Jeg tenkte på portvin og at noe eldes med stil… 

 

En kveld kom jeg opprømt tilbake og fortalte at vi hadde sett katedralen i Batalha. Den er fin den, sa Jorge, men det er katedralen i Alcobaca du må se, Jon. Jeg innvendte at den så helt uinteressant ut: Vi kjørte forbi den samme dag. Ja, den er ødelagt på utsiden, svarte Jorge, men kirkerommet er monumentalt og enkelt som om det var gotisk art deco, og kjøkkenet, det er unikt. Du som er interessert i slikt, må bare se det! 

Vi hører på lokalkjente! Jorge var allerede alles helt og fylte sin vertsrolle til fulle; han var filosofisk bartender, han ga alle en følelse av å være på et unikt sted og sendte meg, kona mi og min eldste datter til nye opplevelser. De andre var lei av ”gammal stein” og chilla’n (som min sønn i ungdomsskolen sier det så treffende) på hotellet/stranda. 

 

De to bekkene Alco og Baca (derav navnet!) møtes under klosteret og ble ledet inn i en gedigen vask/basseng-affære. I gammel tid hadde de ørret-ruser her og kunne få fersk fisk rett inn i kjøkkenet!

Hva gjør du hvis jordens gleder, som samkvem med det motsatte kjønn, ikke skal bli deg til del? Munkene i Alcobaca visste i hvert fall hva de kunne kompensere med: matlaging. Steinbordet var minst åtte meter langt. På ildstedet kunne de helsteike en okse. Hele kjøkkenet var kledd med hvite keramiske fliser. Høyden under taket var nesten som i katedralen et steinkast bortafor. Vi snakker tilbedelse! 

Read Full Post »