Det var svoger’n som sa disse forløsende ordene utpå ettermiddagen. Dagen hadde vært intens: Alle opp før soloppgang. Hele dagen kjørte vi rundt Hornborgasjöen, ut med teleskoper og stativer, sveipe over vannflatene etter ender, gjess og traner. SE! et skjeandpar, snadderand, havørn. DER! sivhauk, to stykker!! Sammen med hardbarka svenske fuglekikkere leita vi etter svartstrupedykker og horndykker så langt ute at jeg hadde trøbbel med å se nyansene svenskene så … osv. osv.osv. Mine turkamerater er ikke hardbarka fuglefolka, så svoger’ns kommentar gikk rett hjem.
Jeg kjente stemningen øke blant mine turkamerater. De tok raskeste vei til hotellet. Jeg visste det var en time igjen til gyllent solnedgangslys ved tranedansen. Jeg lot øl være øl og sosiale forpliktelser fare. Det ble ensomt, hardkår fuglefoto på meg. På vei sørover stoppa jeg ved en blåveis-skog der to store tuer med røde blåveis skinte mot oss når vi passerte tidligere på dagen. Vel ensomt fuglefoto var det knapt: hundrevis av fotografer fyra løs langs det kilometer lange gjerdet rundt tranene.
Mine turkamerater var mette etter en tidlig morgen. Jeg var eneste deltaker ved soloppgangen dagen etter. Totalt tre-fire timer med kameraet og tranene. Alle tranebildene jeg har vist her tok jeg i disse ensomme timene. Jeg er glad i folk, men skal det bli gode bilder må noe stoppe kjeften min. Å være alene, kan duge.