Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jeg liker skyer (6)

Jeg liker skyer (5)

Igjen bygevær og ettermiddag: relativt lav sol og mektige skyformasjoner. Tatt med teleobjektiv fra verandaen hjemme.

Jeg liker skyer (4)

Jeg liker skyer (3)

Regnbyger er trikset. Skyer i mange lag. Mørkt under, lys over. Mye merkelig lys og former.

Jeg liker skyer (2)

Bilde

Jeg liker skyer (1)

Bilde

Mitt første kamera

Bilde

Dette er mitt første kamera. En Beltica med Carl Zeiss Tessar-objektiv. Faren min kjøpte det i 1950-51. Jeg brukte det fra 1969-70 til jeg fikk mitt første speilrefleks i 1973. (Minolta SrT-101 med 100 mm/2.5 Rokkor). Fremdeles er kameraet tight og fungerer som det skal. Imponerende etter over seksti år.

Metaforen som snudde

Nedlagte industribygg er interessante, noen ganger riktig velformede også. Akerselvas teglbygg har jo flotte former og håndsverksdetaljer som får dagens byggeri til å blekne. Men det er ikke slikt jeg skriver om her. Det er de store betongkonstruksjonene, fagverkene. De «stygge» byggene.

Første fase av forlatthet er provisoriske sperringer, gjenmurte vinduer, så kommer søppel. Materialene begynner å forvitre. Når naturen rundt begynner å spise seg innpå begynner det å bli riktig spennende.

Løkken verk i Meldal, 21. august 2011, nasjonal minnemarkering. Jeg sto med dette motivet i søkeren. En murrende følelse inni meg. «Det minner meg om høyblokka» – sa kona mi. Da skjønte jeg hvordan de knuste glassrutene som et vanlig år ville si – forlatt/forfall, plutselig sa – terror/død. Metaforene forandret seg denne sommeren. Når snur de seg tilbake…

 

Etter et minutts stillhet i hele skandinavia dro jeg ned igjen: Ned til hovedblokka i regjeringskvartalet. På en eller annen måte har den blitt ladd av dette. Jeg vil se den, la tankene grave mens jeg kretser rundt bygningen. Det var mulig å komme nærmere i dag:

I skogen på søndag la jeg merke til at blikket søkte mot motiver på en annen måte enn vanlig. Et slags metaforisk filter la seg over blikket. Sorgen i kroppen leita etter noe å arbeide med.

Jeg fant dette motivet: små lysegrønne hjerter lysende ut i alt det mørke:

Det er det gjennomsiktige,
åpningene,
som knust lå igjen i gatene.
Jeg gikk langsomt og tungt gjennom disse kjente gatene.
Sorg for en by, sorg for en forestilling om et åpent, snilt samfunn.
Det gjennomsiktige ligger knust i gatene.

Selve stedet, foran høyblokka, er klokelig sperra for innsikt hele veien rundt. Kun ett sted ser du ikonet, omdreiningsaksen for hendelsene. Ved Deichmanns bibliotek ser du høyblokka tydelig. At noe er fryktelig galt er vanskelig å oppfatte. Ikke før du forstår hvorfor gardinene blafrer.

I gata bak frelsesarmeens bygning lyste et ensom rødt lys i retning mot regjeringskvartalet.

Nå er det livet videre, som skal leves. Glassmestrene må erstatte det knuste, sette inn nytt glass.

Mange i dette landet må så ta inn over seg det virkelig nattsvarte. Det gigantiske sorgfjellet. Øya i Tyrifjorden.