Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om livet i sin allminnelighet’ Category

Fin vårdag ved Dausjøelva. Jeg tenkte det hadde vært artig å få bilder av padde eller frosk. Det er stort sett slike dyr jeg greier å få bilde av. Noen dyrefotgraf er jeg ikke.  Idet jeg hadde tenkte dette, hørte jeg en rytmisk lyd; aha paddehann som lokker! Jeg tenkte at det var pussig at jeg tenkte på dyret omtrent samtidig med at jeg hørte lyden.

Jeg stussa litt, lyden var ikke slik jeg er vant til, men jeg sneik meg nærmere. Der rett foran meg satt padda! Jeg krøyp bortil, kom nærmere og nærmere. Tilslutt var jeg bare noen centimeter unna. Fine bilder blei det, synes jeg.

Padde

Sjekk på dette utsnittet av bildet over: fotografen speiles i dyrets øye! De er sinsykt skarpe slike macro-objektiver.

Jon i paddeøye

Etter noen minutter ble padda lei og forsvant ut i elva, men lyden fortsatte!!

På et vindfall rett ved gnissa to greiner mot hverandre i strømmen. Det var lyden. Padda hadde holdt kjeft den.

Verden er full av rare sammentreff.

Reklamer

Read Full Post »

Fra trammen på hytta vår på Blefjell har vi utsikt mot sørvest. Der ligger Lifjell. Den tette skogen fikk foreldrene mine lov til å hugge som betaling
for ei bunadskjorte mor hadde brodert. Hver morgen jeg er på hytta sender jeg en takk til min mor og hennes broderier som har oss gitt en slik
utsikt. Jeg har hundrevis av forskjellige bilder av denne utsikten. Kanskje blir det et prosjekt en gang

I løpet av natta hadde lørdagens vær snudd. Det var vindstille, 2-3 minus og fantastisk vakkert.

Read Full Post »

Blefjell er lave østlandsfjell med lite dramatikk, men januar kan være tøff nok her også: Selv Fridtjof Nansen måtte gi opp to ganger på en tur mellom Bolkesjø og hytta han hadde rett nord for Blefjell. Disse bildene er fra område han måtte passere på den turen. Det var 7-8 minusgrader kuling fra nord og snøvær. Vi holdt oss i dalene…

Kona mi synes jeg er ganske kjedelig å gå på tur med når jeg fotograferer. Det tar så laaaaang tid. Denne dagen oppdaga jeg en flott arbeidsdeling. Hun brøyta løype (nysnø til knes) og jeg fotograferte. Farten ble noenlunde lik. Er ikke helt sikker på om hun var enig med meg om at arbeidsdelinga var flott, men bilder blei det:

Ti minutters kav i nysnø til oppe på låra, måtte til for å få dette bilde av noen graner oppe på en rygg vi pleier å bruke for å nå høyere fjellpartier. Denne dagen var det håpløst. Løssnø og hard vind knuste fotografens vilje til få flere bilder her.

Snøen hadde kommet under østavær. Trærne var lubne av snø og is mot øst men dekket av rim mot vest.  Dette bilde er altså fotografert mot vest.

Read Full Post »

Han  spylte sin (litt slitne) Porsche fra tidlig søttitall på plassen foran hotellet ikledd glorete hawaiiskjorte og hvite joggebukser. Det lange håret i hestehale. Hotellet var rosa. Allerede sekunder etter ankomst så vi at stedet var unikt. Atlanterens bølger dundra inn på stranda 100 meter lenger ut. Lyden var som en vakker, meditativ og eksistensiell jetmotor (skjønner?). Nirvanas bulder, står det i et dikt av Hamsun. 

Han het Jorge og samtalen gikk ubesværet på engelsk, fra hans side mener jeg: Om alle slags temaer; politikk, kunst, Portugal, hotellet hans, gjestene som kom dit, forfattere satt her vinterstid, en komponist som skrev musikk her. Musikken som ble spilt i baren om kvelden var bare CDer fra tidligere gjester. De hadde sendt musikk de mente passet til hotellet 

Hans bildeskjønne kone og døtre laget og serverte frokost om morgenene, men Jorge var barens naturlige midtpunkt om kvelden. Han sto selv opp mellom 10 og 11. Kona var nærmest kommuneblond og blåøyd og var født i Angola. Jorge fortalte at hun hadde slekt i Porto og Dourodalen. Der var det en del blonde, sa han. Jeg tenkte på portvin og at noe eldes med stil… 

 

En kveld kom jeg opprømt tilbake og fortalte at vi hadde sett katedralen i Batalha. Den er fin den, sa Jorge, men det er katedralen i Alcobaca du må se, Jon. Jeg innvendte at den så helt uinteressant ut: Vi kjørte forbi den samme dag. Ja, den er ødelagt på utsiden, svarte Jorge, men kirkerommet er monumentalt og enkelt som om det var gotisk art deco, og kjøkkenet, det er unikt. Du som er interessert i slikt, må bare se det! 

Vi hører på lokalkjente! Jorge var allerede alles helt og fylte sin vertsrolle til fulle; han var filosofisk bartender, han ga alle en følelse av å være på et unikt sted og sendte meg, kona mi og min eldste datter til nye opplevelser. De andre var lei av ”gammal stein” og chilla’n (som min sønn i ungdomsskolen sier det så treffende) på hotellet/stranda. 

 

De to bekkene Alco og Baca (derav navnet!) møtes under klosteret og ble ledet inn i en gedigen vask/basseng-affære. I gammel tid hadde de ørret-ruser her og kunne få fersk fisk rett inn i kjøkkenet!

Hva gjør du hvis jordens gleder, som samkvem med det motsatte kjønn, ikke skal bli deg til del? Munkene i Alcobaca visste i hvert fall hva de kunne kompensere med: matlaging. Steinbordet var minst åtte meter langt. På ildstedet kunne de helsteike en okse. Hele kjøkkenet var kledd med hvite keramiske fliser. Høyden under taket var nesten som i katedralen et steinkast bortafor. Vi snakker tilbedelse! 

Read Full Post »

« Newer Posts