Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om livet i sin allminnelighet’ Category

Med fullt fotoutstyr gikk jeg nordover fra Movann. Det går en blåmerka sti i frodig skog opp til veien bak Mellomkollen.  Jeg bomma akkurat på en rev som hoppa elegant ut på veien foran meg. I det kameraet var klart, så den meg og forsvant lynraskt inn i skogen. Jeg skimta dyret der det studerte meg fra krattet. Så sneik det seg vekk. En skogsnipe fløy skremt opp på stien i den skogvokste myra før stigningen.

Det var varm høysommerkveld med tunge regnbygeskyer og lav sol. Jeg viste hva jeg skulle se etter. På en sykkeltur to dager før hadde jeg oppdaga en veigrøft full av orkideer der oppe. Jeg klarer ikke å artsbestemme Marihånd-artene, men for de interesserte: jeg tror ikke det er den vanlige flekkmarihånd vi snakker om her, men skog- og eller engmarihånd.

Dette er orkideer knytta til rike naturtyper. Det er også den siste blomsten jeg viser et bilde av: Turt. Dette er ikke en orkide, men en melodi begynte å klinge inni meg den kvelden bildene ble tatt: Da ungene var små sang jeg ofte en gammel folkevise for dem når de skulle legge seg:

Viervann og Mariahand
og turt’e uoponde’ lio
de sko du røykje kyri di mæ
fe vonde vette og fri ho

Viervann og Mariahand
og omundelauvet det gode
det sko du røykje kyri di mæ
så sko ho mokke fro’e

En vakker melodi ungene mine hørte mange ganger i oppveksten. (Visa finnes på CDen Inn i draumen med Sondre Bratland. Storebror Leiv spiller på plata også. Det var ikke helt tilfeldig at vi hadde den i huset). Det er jo litt rart at en så vakker, nesten magisk tekst og en så flott melodi egentlig er beskrivelse av en behandling mot jurbetennelse hos kyr.

Reklamer

Read Full Post »

Torsdag hørte jeg at den kunstneriske grunnsteinen i Operaen i Oslo består av en betongflate som er formet av lyden av 20-30 berømte operaarier komprimert til 3 minutter lyd som ble kjørt med så voldsomt høyt lydvolum at det ble avtrykk den fuktige betongen.

I dag leste jeg om en kunstner (glemt hvem) som har laget et bilde som er alle verden flagg komprimert til ett bilde.

De to kunstytringene ble en slags inspirasjon for dagens bilde.

Fra klokka 1130 til 1230 satt jeg på verandaen å leste kultursnobbavisene mine (Morgenbladet og Dag og tid). I den perioden kom det flokk på flokk av kortnebbgjess trekkende over huset: 740 individer + to flokker jeg ikke fikk bilder av  med omkring 100 til. Altså nesten 850 kortnebbgjess i løpet av en time.

Alle er her blitt montert i et bilde. En slags konseptkunst av den samlede naturopplevelsen jeg hadde i formiddag. (vil du se bildet litt større er det bare å klikke på det)

Read Full Post »

Noen hundre meter fra Urnes stavkirke så jeg denne bilen: en BMW 1600 GT produsert omkring 1970. Ganske elegant i forhold til dagens testosterondryppende designmonster BMW X6. Se så mye glass det er i forhold til karosserivolumet. En liten asossiasjon til Posche  911, kanskje? Det bor nok en liebhaber på denne gården.

Jeg kommer fra en barndom der jeg og brødrene mine kunne MYE om biler. Fremdeles greier altså ikke øya mine å ignorere en sjelden bil som dette. Lett ironisk kan jeg forstå fascinasjonen av gamle biler. For noen blir fascinasjonen en lidenskap, kanskje en tilbedelse.

Enda litt lenger nede i bakkene mot ferjeleiet ligger dette huset: det er noe med gudsbilder og kultur-utrykk som braker i hop her. Kirkeklenodiet oppe i bakken og dette huset. Hvem er nærmest hvilken gud?

Tilbedelse kan ta mange former…

Read Full Post »

Dette er noe av det råeste vi har i Norge! Håndverk, bildemagi og dyp klang av historie.

Stavkirkene er gjerne organisert slik at inngangsdøra er mot vest, koret mot øst. Mot nord er den gjerne mest lukket og har de spart på pynten, er det i denne retningen. Ikke så på Urnes: Merkelig nok er det mot nord det virkelige klenodiet finnes. Treskurden fra en eldre kirke er satt inn i veggen her.

Jeg viste hvor jeg skulle leite og svingte rundt hjørnet mot nord. Jeg så og så… hadde tårer i øynene og kunne knapt snakke . Hørt om Stendhal-syndromet ? Vel, dette er det nærmeste jeg har vært, tror jeg. Solberg-syndromet, kanskje, bakoversveis av tusen år gammel treskurd.

Selvfølgelig måtte jeg ta bilder av den. Rett til venstre for døra ser du en figur du kjenner igjen hvis du har håndtert en femtiøring.

Read Full Post »

Jeg satt, helt utslått, og stirra ut i mørket. Hørte på stillheten jeg kjenner så godt på hytta i Blefjell. Bare en stor gjenklang av elva i dalen bortafor kunne jeg ane i stillheten. Over meg gnistra stjernehimmelen. Intenst arbeid i et par uker, en kvelds nerveutladning med Forskningsrådets festaften, dagen derpå (med masse skryt å høre!) og deretter total ro i mørket på Blefjell. Veldig fint.

Starten på festaftenen var en video med bilder fra Hubble-teleskopet, musikeren Karl Seglem spilte bukkehorn til stjernebildene (Han spilte en variant av Over Oslo som finnes på plata Urbs). Solfysikeren Pål Brekke forsatte med et inspirerende foredrag om de avsindige perspektivene i universet.

Det er pussig, men jeg tror stadig at fotomotivene jeg får lyst til å ta, oppstår litt tilfeldig inne i mitt eget hode, men det er sjelden tilfeldig. Brekkes foredrag lå nok å skvulpa under bevissthetsterskelen den kvelden. (Sjekk det tidligere innlegget Jon og stein f. eks) Det er ikke mye lysforurensing mot nord på Blefjell. Stjernemengden du kan se er formidabel. Jeg ville prøve med som stjernefotograf!

Om natten er forskjellen mellom synet vårt og måten et kamera fungerer på mye større enn på dagtid. Øynene våre (og hjernen) kan bare registrere og filtrere det vi tar inn der og da. Et kamera kan stå stille og samle opp lys i timevis.

Litt for de fotointeresserte: Det tekniske trikset er ganske enkelt hvis lysfølsomheten på kameraet ditt kan stilles til iso 6400. Da kan du ta prøveopptak i sekunder og så kan du stille kameraet til iso 100 hvor den tekniske kvaliteten er mye bedre og eksponere i minutter i stede. I mitt tilfelle under 53 sekunder på det tebilde og 53 minutter på det andre! Litt kjedelig å vente i en time og se at bildet ble feileksponert!

Her er testbildet

Altså: 53 sekunders eksponeringstid med iso 6400. Stjernene er punkter slik vi ser dem.

Lange eksponeringer av stjerner gir en merkelig effekt: Stjernene står stille, men jorda roterer rundt. Stjernene vil derfor se ut som små biter av sirkler med sentrum i nordstjerna. Astronomene gjør det motsatte: de har motoriserte teleskoper som følger stjernenes langsomme bevegelser slik at trærne på mine bilder ville bli mørke utdratte skygger og stjernene klare.

Jeg stilte opp kameraet med nordstjerna i bildefeltet og komponerte bildet for å få med litt trær rundt. Det er ikke lett i stummende mørke. Jeg brukte en kraftig lommelykt får å ane hvordan bilde skulle bli (og jeg brukte selvfølgelig stativ).

53 minutter sto kameraet og samlet opp lys. I tillegg har jeg lekt med å lyse på furua til høyre med lommelykt.

Dette er et utsnitt av bilde over: Et stjerneskudd! og kanskje har et fly i stor høyde i tegnet en stiplet stripe diagonalt i bilde.

Til slutt en liten gåte jeg ikke helt forstår: jeg fotograferte sørover. På bilde er himmelen sterkt gul på grunn av bylyset over Notodden, men se på bildet! Ned mot horisonten (Lifjell og Heddalsåsene) der slutter stjernesporene slutter å bli sirkelsegmenter i stede blir de rette linjer og under det blir så sirkelsegmenter motsatt vei. Er dette en fortegningseffekt av kraftig vidvinkel (24mm) eller er dette en reell virkning av å se sørover? Er det noen der ute som kan svare på det?

Read Full Post »

Igjen langs Skjærsjøelva. Jeg brøyt vekk fra løypa ved Nordseter og vassa i halvmeter med løssnø. Nede ved elva ble jeg var min egen skygge. Det er noe eget ved å se et menneske når hele sanseapparatet leiter etter farger, lys og  abstrakte linjer og flater.

Dagens utvalgte er derfor «Selvportrett av fotografen som middelaldrende, meget lang mann»!

 

Read Full Post »

For mange år siden viste en venn meg bilder av husene, interiørene og møblene til den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh. Jeg har aldri glemt disse husene. Ikke har jeg glemt vennen min heller. Han døde som ung mann.

I år fikk jeg sjangsen: å oppleve to av disse husene. Glasgow School of Art og The Hill House. Kunstskolen var slitt, men i full bruk, så man kan virkelig danne seg et bilde av et fantastisk hus: Det var noe med lyset inne i huset. Karakteren i til hvert enkelt rom; noen lyse, nesten blendende hvite, noen mørke, faktisk svartbeiset. Overalt var det ornamentikk som er så typisk for Mackintosh. De er både organiske og geometriske på en gang. En stor opplevelse av et hus. Turen anbefales.

Glasgow School of art

Legg merke til blandingen av symmetri og assymetri. Svungne linjer og geometriske rutemønstre.

 The Hill house så vi seinere på dagen. En rik foreleggers hus i landlige omgivelser. Igjen fantastiske interiører. Hallen med trappa opp til annen etasje var et flott rom.  

The Hill House

The Hill House

Det klødde i fingra etter å ta bilder. Er du et fotograferende menneske er det å se hvordan verden ser ut gjennom egne bilder en stoppelig drift.   Til min store skuffelse var det ikke lov å fotografere inne i disse husene. Bildematerialet jeg har funnet på nettet er såpass dårlig at jeg ikke vil lenke til det. Sats på bøker. Det finns mange! 

Derfor er disse eksteriørbildene et slags minne om bildene jeg ikke fikk tatt. Selv om det brant i foto-nervene. Så er de også et slags minne over min venn som forsvant fra denne verden.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »