Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om livet i sin allminnelighet’ Category

Når morgenlyset har lyst opp åkrene og alle tranene har kommet, kan jeg bare bruke et ord: overveldende! Det minner meg om mitt indre bilde av Serengeti. Jeg har aldri vært på en afrikansk savanne, men jeg tror dette er det nærmeste vi kommer i Skandinavia. Ja, kanskje fuglefjellene kan gi noe av det samme overveldende inntrykket.

Tro det eller ei: dette er en brøkdel av tranene

Hvorfor er fuglene her? Dette er et eksempel på at det går an å reparere skadet natur. Det er nærmest et gigantisk fuglebrett! Hver natt sprer man korn ut over jordene her. De ville fuglene flokker seg om maten.

Stedet ved sørenden av Horborgasjön kalles Tranedansen. Mange vet sikkert at tranene «danser» med hverandre som en del av parringsleken.  Traner har livslangt ekteskap og det er vel som så ofte ellers i verden (?!) at mat er viktigere enn – det du vet… Derfor beiter flesteparten av tranene brorparten av tiden. Sporadisk spretter et par opp, beveger seg med merkelig ganglag, flakser med vingene, slenger hodet bakover og lar den merkelige lyden gjalle over jordene. Det er bare så utrolig stilig å se det!

Med 70-200 mm tele og 1.4x teleconverter var jeg en spurv i fuglefotografenes tranedans. Teleobjektiver så store som panservernkanoner kledd med kledelige kamuflasjetrekk sto oppstilt i tette rekker. Jeg hørte tusenvis av bilder bli tatt i de timene jeg stod der. Jeg selv kom hjem med 900 bilder! Det du ser her er altså et lite konsentrat.

Dette er tidlig om morgenen. Merk dampen ut av de syngende tranene!

Hele formiddagen flyr traner til og fra jorder omkring. Med litt trening og et kvikt kamera kan du få fine fluktbilder av tranene også.

Jeg merker at jeg lengter tilbake igjen når jeg lager dette innlegget. For et sted! For noen fugler!

Reklamer

Read Full Post »

Jeg er et a-menneske blant b-mennesker. I familien min, mener jeg. Det har sine sider. En av dem er mange stille og ensomme timer med sovende mennesker rundt meg. Både stillheten og ensomheten kan være inspirerende. Gjett hvem som er trøttest om kvelden!

En åpenbar fordel for meg som fotograferer er at jeg lett kan være våken når lyset er som vakrest: om morgenen. Jeg tror ikke det er en moralistisk fordom at soloppganger og lavt morgenlys er flottere enn lavt kveldslys. Altså ikke noe slikt opp-i-otta- og lutres-gjennom-lidelse-prosjekt. Simpelthen duggfrisk skarpttegnende og flott lys. Her viser jeg detaljer fra to frokostbord, ett på Korsvoll og et fra Blefjell. Det siste med min kones originale og vakre blomsterbukett.

Nei, jeg tar med ett til fra kjøkkenet her på Korsvoll nå i vinter. Et sært og merkelig bilde synes jeg:

Read Full Post »

Festen var over. Northugrykket var avlevert. Mange gikk hjem. Vi ble og så på kombinert lagk0nkurranse. Litt nedtur egentlig, men det er da det blir interessant å ta bilder for meg. Det er liksom ikke noe å strebe etter. Bare være litt løs i tankene. Jeg så at lyset ble mer interessant: lav sol skinte rett bak hoppbakken. Løypas struktur ble tydlig. Etter noen forsøk med med streite bilder, blenda jeg blendern ned på 22 og lot kameraet velge eksponeringstid (1/15-1/30 sek).

Hver gang løperne kom ned bakken fulgte jeg dem så godt jeg kunne, holdt utløserknappen nede og tok haugevis av mer eller mindre rare bilder. Her kommer en prosent eller to av dem. Dette minner litt om prosessen der jeg tok bilder av solas spill i rennende vann. Art by accident?

 

 

Read Full Post »

En kollasje: et ungdomsbilde, et albumcover, starten på en roman og min islender fra den tiden, fremdeles i live (så vidt)

Av og til er det samtaler som ikke slipper taket i meg. Slik starta det omtrent: «Aah, en bolle og en kopp kaffe!» sa kollegaen lykkelig » vi som sitter smått i det kan glede oss over lite!» Samtalen utvikla seg mellom oss fem rundt bordet til å handle om bøker og litteratur. Jeg nevnte ei bok jeg leste mange ganger i ungdomskolen og undra meg på om jeg likte boka fordi en bærende tanke i den passa med det jeg følte. Eller var det slik at boka forma meg til å bli den jeg er nå? Jeg veit ikke. Boka har jeg ikke lest som voksen og veit ikke helt om jeg tør heller.

Denne samtalen romsterte rundt i hodet mitt og skaper nye assosiasjoner. Her er resultatet:

Boka jeg tenkte på var det mor som ba meg lese. «Du får lese noe som er for voksne» sa hun, eller noe slikt. Et dristig valg. Boka var Gemini av Finn Alnæs. Boka var et øs av filosofering, parodier, eksperimenter og sterke meninger. Boka ble fort regna som erkereaksjonær av tidas smalspora venstreside. Jeg elska det!

Boka starter slik:

«En mann faller trehundre meter utfor et stup. Fallet varer noen sekunder.

Hva ville du gjort hvis du sto ved foten av dette stupet iferd med å filmatisere en foss, og så, litt til venstre for den, ser denne mannen komme fallende? Ditt kamera er parat, og du iaktar ham like fra fallets begynnelse

Hvis du er et levende menneske, blir du lamslått. Dramaet fyller din bevissthet til overmål, og du vet ikke om at du har et kamera i hånden».

Jeg veit at det har vært en sterk og klar tanke i meg i hele mit voksne liv om å bevisst jobbe for å beholde en slags følsomhet i alle livssituasjoner. Søke opplevelser, men ikke slike opplevelser som gjør meg ufølsom. Jeg har instinktivt verna det jeg har av varhet som ei skjør plante. Hvor kommer denne viljen fra? Fra disse setningene?

En annen historie

Når hørte jeg Captain Beefheart første gang? Jeg veit ikke, tidlig på søttitallet sannsynligvis. Derimot er det helt sikkert at det var i et av Harald Are Lunds programmer på NRK. Het det Platespilleren, mon tro? Musikken fra hans programmer åpna det ene rommet etter det andre i meg, men musikken til kapteinen beit seg fast i meg. Skakk og surrealistisk, haltende funky, presis og slumsete, fantastisk og stygg på en gang.

I 1975 opplevde jeg mannen levende.  Captain Beefheart and his magic band hadde konsert i Chateu Neuf. Jeg var alene. Jeg var en skoleflink, ung, religiøs mann som gikk på Kristelig gymnasium. Rusfri satt jeg der mens røyken fra marihuana dreiv rundt i salen. Musikken var så bra. Jeg koste meg storlig.

Plutselig hørte jeg kjente strofer! Var det ikke en av «slagerne» fra leirene med det kristelige skolelaget på KG som drønna ut av høytalerne? Med kårny flosshatt sang kapteinen «Give me that old time religion» med grumsete røst. Jeg satt der fullstendig splitta: opprørt, overraska og frigjørende leende av denne skakke versjonen. Jeg tror det var en slags tunnel som ble sprengt ut der og da: barnetroen blei liksom ikke det samme etter dette. Kunst, humor og ironi, alvor og galskap traff meg midt i et eksistensielt nervesenter.

Seinere har jeg mange ganger lurt på om jeg egentlig opplevde dette. Hadde jeg innbilt meg det hele? Jeg digga musikken hemningsløst. Samtidig følte jeg meg så fremmed og alene blant disse steine, erfarne konsertpublikumerne. Hørte jeg feil, gikk mitt splitta sinn i kaos den kvelden? Det gikk trettifem år, så kom løsningen på gåta.

De som er blodfans vil kalle dette en skandale, men det var først i vinter jeg hørte absolutt hele Captain Beefhearts: Trout mask replica. Kapteinens klassiker fra 1969. Men det er sannheten og intet annet enn sannheten. Skammen er min.

Da fant jeg fort ut at, nei jeg innbilte meg ingen ting om konserten i 1975. Låta heter Moonlight over Vermont . To minutter ut i låta kommer det som gav meg mental bakoversveis i 1975. Jeg ler og grøsser av eksistensiell fryd når jeg hører dette.

To døde kunstnere. To mennesker som visste å dele ut opplevelser, min mor og Harald Are Lund. Her er jeg, ett lite resultat av det hele. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å takke alle sammen.

Read Full Post »

I jula står min barndoms julekrybbe tradisjonsrikt plassert i det åpne rommet i vårt snart to hundre år gamle hjørneskap (i skåphæsjen, sa foreldra mine. Altså skaphalsen). Da jula blei rydda vekk annen nyttårsdag, så jeg dette motivet: og en teologisk/arkeologisk nøtt ble knekt. De tre vise men kom med snutebuss fra Malta! Bussene fra den øya er tidligere omtalt på denne bloggen.

Read Full Post »

Travel med jul! Jeg greide bare å ta dette bildet av årets pepperkaker.

Read Full Post »

Det er greit for meg at du feier jul slik du selv føler for. Dette skal handle om dem som belærer oss med hva som er julens EGENTLIGE budskap. Ja hva er nå egentlig det? Har jeg et svar? Neida. På selve julaften er nok de som sitter rundt middagsbordet den håndfaste meningen med det hele, for meg.

Jeg har tidligere vist bilder fra de urgamle steintemplene Hagar Qim og Mnajdra på Malta. Her fant jeg en urgammel, sped ledetråd: I går morges (vintersolverv) sto soloppgangslyset rett inn gjennom denne åpningen på Mnajdra-tempelet. Bare denne dagen går lyset fra soloppgangen perfekt gjennom denne døråpningen og rett inn i rommet jeg sto i, når dette bildet ble tatt. Her var det et viktig alter.

Lag på lag med kulturer har gjennom årtusenene lagt seg oppå denne enkle astronomiske observasjonen, blot, jul osv. Det var livsviktig å vite når solas mektige hjul snudde og lyset og varmen kom tilbake.

Og så et bilde for alle kvinner som skal lage en perfekt jul og samtidig holde linjene i mellom alle kaloriene. Arkeologiske utgravinger i templene jeg nevnte over, har gjort noen interessante funn: de tilba ikke bare sola!

I det arkeologiske museet i Valetta (Maltas hovedstad) tok jeg bilde av denne fantastiske figuren. Ca 15-20 cm høy. Et drabelig kvinnemenneske så livsnært utforma at jeg nesten ble brydd av å ta bildet (sjenert, vet du). Så derfor, til de travle kvinner: spis i vei. Kanskje blir du en gudinne!

 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »