Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om litteratur’ Category

En kollasje: et ungdomsbilde, et albumcover, starten på en roman og min islender fra den tiden, fremdeles i live (så vidt)

Av og til er det samtaler som ikke slipper taket i meg. Slik starta det omtrent: «Aah, en bolle og en kopp kaffe!» sa kollegaen lykkelig » vi som sitter smått i det kan glede oss over lite!» Samtalen utvikla seg mellom oss fem rundt bordet til å handle om bøker og litteratur. Jeg nevnte ei bok jeg leste mange ganger i ungdomskolen og undra meg på om jeg likte boka fordi en bærende tanke i den passa med det jeg følte. Eller var det slik at boka forma meg til å bli den jeg er nå? Jeg veit ikke. Boka har jeg ikke lest som voksen og veit ikke helt om jeg tør heller.

Denne samtalen romsterte rundt i hodet mitt og skaper nye assosiasjoner. Her er resultatet:

Boka jeg tenkte på var det mor som ba meg lese. «Du får lese noe som er for voksne» sa hun, eller noe slikt. Et dristig valg. Boka var Gemini av Finn Alnæs. Boka var et øs av filosofering, parodier, eksperimenter og sterke meninger. Boka ble fort regna som erkereaksjonær av tidas smalspora venstreside. Jeg elska det!

Boka starter slik:

«En mann faller trehundre meter utfor et stup. Fallet varer noen sekunder.

Hva ville du gjort hvis du sto ved foten av dette stupet iferd med å filmatisere en foss, og så, litt til venstre for den, ser denne mannen komme fallende? Ditt kamera er parat, og du iaktar ham like fra fallets begynnelse

Hvis du er et levende menneske, blir du lamslått. Dramaet fyller din bevissthet til overmål, og du vet ikke om at du har et kamera i hånden».

Jeg veit at det har vært en sterk og klar tanke i meg i hele mit voksne liv om å bevisst jobbe for å beholde en slags følsomhet i alle livssituasjoner. Søke opplevelser, men ikke slike opplevelser som gjør meg ufølsom. Jeg har instinktivt verna det jeg har av varhet som ei skjør plante. Hvor kommer denne viljen fra? Fra disse setningene?

En annen historie

Når hørte jeg Captain Beefheart første gang? Jeg veit ikke, tidlig på søttitallet sannsynligvis. Derimot er det helt sikkert at det var i et av Harald Are Lunds programmer på NRK. Het det Platespilleren, mon tro? Musikken fra hans programmer åpna det ene rommet etter det andre i meg, men musikken til kapteinen beit seg fast i meg. Skakk og surrealistisk, haltende funky, presis og slumsete, fantastisk og stygg på en gang.

I 1975 opplevde jeg mannen levende.  Captain Beefheart and his magic band hadde konsert i Chateu Neuf. Jeg var alene. Jeg var en skoleflink, ung, religiøs mann som gikk på Kristelig gymnasium. Rusfri satt jeg der mens røyken fra marihuana dreiv rundt i salen. Musikken var så bra. Jeg koste meg storlig.

Plutselig hørte jeg kjente strofer! Var det ikke en av «slagerne» fra leirene med det kristelige skolelaget på KG som drønna ut av høytalerne? Med kårny flosshatt sang kapteinen «Give me that old time religion» med grumsete røst. Jeg satt der fullstendig splitta: opprørt, overraska og frigjørende leende av denne skakke versjonen. Jeg tror det var en slags tunnel som ble sprengt ut der og da: barnetroen blei liksom ikke det samme etter dette. Kunst, humor og ironi, alvor og galskap traff meg midt i et eksistensielt nervesenter.

Seinere har jeg mange ganger lurt på om jeg egentlig opplevde dette. Hadde jeg innbilt meg det hele? Jeg digga musikken hemningsløst. Samtidig følte jeg meg så fremmed og alene blant disse steine, erfarne konsertpublikumerne. Hørte jeg feil, gikk mitt splitta sinn i kaos den kvelden? Det gikk trettifem år, så kom løsningen på gåta.

De som er blodfans vil kalle dette en skandale, men det var først i vinter jeg hørte absolutt hele Captain Beefhearts: Trout mask replica. Kapteinens klassiker fra 1969. Men det er sannheten og intet annet enn sannheten. Skammen er min.

Da fant jeg fort ut at, nei jeg innbilte meg ingen ting om konserten i 1975. Låta heter Moonlight over Vermont . To minutter ut i låta kommer det som gav meg mental bakoversveis i 1975. Jeg ler og grøsser av eksistensiell fryd når jeg hører dette.

To døde kunstnere. To mennesker som visste å dele ut opplevelser, min mor og Harald Are Lund. Her er jeg, ett lite resultat av det hele. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å takke alle sammen.

Read Full Post »