Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om kunst’ Category

Jeg fotograferer mye i fritida, mange bilder, og jeg fotograferer/lager bilder på jobben rett som det er. Blant alle bildene jeg lager er det noen som har en spesiell egenskap. Det er litt vanskelig å beskrive hva den egenskapen er, men her på denne nettsida er de samla under kategorien «Kunsten min» (se fanen øverst over skybildet)

Hvorfor havner de der? En grunn er at jeg har sortert dem til den kategorien, gitt dem navn og har forplikta meg til bare å selge dem i opplag på tjuefem, men er det «kunst». Det er da det begynner å bli vanskelig. Kunst, som noe laget av en person med kunstutdanning; nei. Kunst som noe godkjent av dem som forvalter gallerier eller viktige utstillinger; nei. Kunst som noe alle er enige i er kunst, nei. Synes jeg selv det er kunst?

Jeg greier ikke å svare selv. Ambisjonen er å lage noe som kanskje betyr noe for noen andre enn meg selv også. Dette er bilder som jeg har jobba mye med, som betyr mye for meg å lage: Bilder jeg prøver å putte alt jeg kan av teknikk, følelser og tanker inn i. Bilder der ingen er oppdragsgiver, der innholdet ikke er styrt av en konkret litterær/praktisk mening.  Det er «kunsten min», eller hva er det for et navn jeg skal gi dem.

Nå til helga stiller jeg ut tretten nye bilder på den lokale «kunst» (!?)-utstillingen på Nordberg. Tid: fredag 19. november (klokka 16-19), lørdag 20. (12-17) til søndag 21. (12-17). Sted: Kirkestua i Nordberg kirke.

Tittelen blir trolig: Dagen vinteren kom, et av bildene jeg stiller ut i helga

Jeg har laga en serie på tolv relativt små kvadratiske bilder. Der jeg for første gang har helt umanipulerte bilder i «kunst»-sammenheng. I tillegg har jeg et ganske stort fullstendig gjennommanipulert bilde. En slags retur til de første bildene jeg lagde under «kunst»-kategorien min: Økologisk elektronika.

Vårlys, filigrans. En slags retur til min "urserie" økologisk elektronika.

Read Full Post »

Torsdag hørte jeg at den kunstneriske grunnsteinen i Operaen i Oslo består av en betongflate som er formet av lyden av 20-30 berømte operaarier komprimert til 3 minutter lyd som ble kjørt med så voldsomt høyt lydvolum at det ble avtrykk den fuktige betongen.

I dag leste jeg om en kunstner (glemt hvem) som har laget et bilde som er alle verden flagg komprimert til ett bilde.

De to kunstytringene ble en slags inspirasjon for dagens bilde.

Fra klokka 1130 til 1230 satt jeg på verandaen å leste kultursnobbavisene mine (Morgenbladet og Dag og tid). I den perioden kom det flokk på flokk av kortnebbgjess trekkende over huset: 740 individer + to flokker jeg ikke fikk bilder av  med omkring 100 til. Altså nesten 850 kortnebbgjess i løpet av en time.

Alle er her blitt montert i et bilde. En slags konseptkunst av den samlede naturopplevelsen jeg hadde i formiddag. (vil du se bildet litt større er det bare å klikke på det)

Read Full Post »

Noe slikt skal en av mine helter, Per Berntsen, ha sagt en gang. Både dette sitatet og noen av hans bilder tenkte jeg på når jeg gikk vestover mellom Krøkla og Vassholet på Blefjell forrige helg. Sola var borte, nesten all snøpynten var blåst av trærne. Likevel var det noe med lyset og de mørke trærne som stod grafisk svarte i det hvite.

Nordover mot Nummedal

Vestover mot Storegjenga og Mathaug

Read Full Post »

Hvis vikingskipene ikke flyttes til et nytt museum her i Oslo, er det noe du ikke får se: hele Osebergskipet fra siden i all sin lange eleganse.

Osebergskipet

Hurtiglaget panaoramabilde av tolv enkeltbilder. Ikke perfekt teknikk dette!

For å danne meg et friskt bilde av realiteten bak diskusjonene som foregår i mediene dro jeg til vikingskipmuseet på søndag. Tre ting er slående synes jeg:

  • Skipene er mye mye mer verdt enn noe hus, museum eller sammenheng.
  • Huset er fint. 
  • Utstillingen av de fantastiske gjenstandene er rotete, dårlig lyssatt og ganske ille egentlig (jeg smaker egentlig på ordet skandaløst).

Stoler, skilting, plakater butikk osv er vel nærmest amatøraktig: Skilt i stoff, børsta stål, papir i forskjellig slags rammer osv osv. Det er er et sterkt misforhold mellom det monumentale huset og de fantastiske skipene og en utstilling som bærer sterkt preg av mangel på prioritering eller (mest sannsynlig?) mangel på bevilgninger.

Skipene er magiske. Her ser du Gokstadskipet. Det står mye trangere enn Osebergskipet og burde komme mye mer til sin rett med mere rom rundt seg.

Dette er vel noe av det fineste som er laget i tre: alle tresakene i Vikingskipmuseet er fantastiske, detaljerte, gåtefulle. Igjen: mye merkelig lyssetting, Her er det portretter av noen museumssjefer eller noe som forstyrrer bildet rett bak dette gedigne hodet!

Read Full Post »

Musikk og fotografi

Jeg har en del helter. Bill Frisell er en av dem. En amerikansk gitarist som gjerne kategoriseres som jazzmusiker. Jeg er ikke helt sikker på det: han improviserer, ja. Det kan svinge, ja. Ofte er det trommer, bass, saksofon og andre instrumenter typisk for jazz.

Men musikken hans kan klinge som en slag køntri, som en slags blues eller «rock», ja til og med plingplong-musikk kan han lage. Han lager versjoner av låtene til Bob Dylan, Niel Young, Sam Cook, John Philip Sousa (!!) osv osv. han lager melodier selv som høres ut som om de er evergreens. De er liksom gamle og moderne på en gang.

Den siste plata hans har jeg nettopp begynt å høre på. Det er 26 små sanger laget til bilder tatt av en fotograf fra en småby Arkansas. Fotografen kalte seg Disfarmer. En asosial særing som tok merkelige og underfundige bilder av vanlige mennesker.

Musikken er nydelig. En eim av køntri. Et gjennomtenkt stykke musikkunst med vakre melodier. Plata har også en slags filmatisk stemning som kanskje kommer fra prosjektets opprinnelse som musikk til bilder.

Musikken anbefales! Det er ikke jazz Bill Frisell spiller her. Det er Bill. Veldig mye Bill, og takk for det. Om to uker spiller han på Nasjonal jazzscene i Oslo. Jeg gleder meg allerede. Det blir trolig mer rocka enn denne plata.

Read Full Post »

Forrige dagen gikk jeg til jobben med Finn Corens nye dobbelt-cd på øret (Musikk som bygger på dikt av Olav H. Hauge). Fantastisk musikk det der. Jeg ble raskt og intenst haugianer. Altså ikke Hans N.-haugianer, men Olav H.-haugianer. Fra før av er jeg jo svoren Jens-haugianer (Norsk landskapsfotograf. Blandt Norges største fotokunstnere, spør du meg).

Jeg er altså dobbelthaugianer uten å være ordentlig haugianer. Der er jeg vel snarere omvendt (hvorfor dette ordet; omvendt?).

Poenget med denne tiraden er, trær. Hvorfor appellerer trær slik til meg? Olav H. skreiv stadig om trær. Jeg grøsser på ryggen når han snakker om vennskapetmed den gamle eiki, om kirsebærtreet om våren… Nei, slutt med lyrikken, nå er det Kreta som gjelder.

Denne furua står på ca 1500 meters høyde på vei opp til toppen av Gigilos på Kreta. Det er den toppen du ser midt i mot når du skal gå ned Samaria-kløfta.

Read Full Post »