Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om kulturlandskap’ Category

Nedlagte industribygg er interessante, noen ganger riktig velformede også. Akerselvas teglbygg har jo flotte former og håndsverksdetaljer som får dagens byggeri til å blekne. Men det er ikke slikt jeg skriver om her. Det er de store betongkonstruksjonene, fagverkene. De «stygge» byggene.

Første fase av forlatthet er provisoriske sperringer, gjenmurte vinduer, så kommer søppel. Materialene begynner å forvitre. Når naturen rundt begynner å spise seg innpå begynner det å bli riktig spennende.

Løkken verk i Meldal, 21. august 2011, nasjonal minnemarkering. Jeg sto med dette motivet i søkeren. En murrende følelse inni meg. «Det minner meg om høyblokka» – sa kona mi. Da skjønte jeg hvordan de knuste glassrutene som et vanlig år ville si – forlatt/forfall, plutselig sa – terror/død. Metaforene forandret seg denne sommeren. Når snur de seg tilbake…

 

Advertisements

Read Full Post »

Når morgenlyset har lyst opp åkrene og alle tranene har kommet, kan jeg bare bruke et ord: overveldende! Det minner meg om mitt indre bilde av Serengeti. Jeg har aldri vært på en afrikansk savanne, men jeg tror dette er det nærmeste vi kommer i Skandinavia. Ja, kanskje fuglefjellene kan gi noe av det samme overveldende inntrykket.

Tro det eller ei: dette er en brøkdel av tranene

Hvorfor er fuglene her? Dette er et eksempel på at det går an å reparere skadet natur. Det er nærmest et gigantisk fuglebrett! Hver natt sprer man korn ut over jordene her. De ville fuglene flokker seg om maten.

Stedet ved sørenden av Horborgasjön kalles Tranedansen. Mange vet sikkert at tranene «danser» med hverandre som en del av parringsleken.  Traner har livslangt ekteskap og det er vel som så ofte ellers i verden (?!) at mat er viktigere enn – det du vet… Derfor beiter flesteparten av tranene brorparten av tiden. Sporadisk spretter et par opp, beveger seg med merkelig ganglag, flakser med vingene, slenger hodet bakover og lar den merkelige lyden gjalle over jordene. Det er bare så utrolig stilig å se det!

Med 70-200 mm tele og 1.4x teleconverter var jeg en spurv i fuglefotografenes tranedans. Teleobjektiver så store som panservernkanoner kledd med kledelige kamuflasjetrekk sto oppstilt i tette rekker. Jeg hørte tusenvis av bilder bli tatt i de timene jeg stod der. Jeg selv kom hjem med 900 bilder! Det du ser her er altså et lite konsentrat.

Dette er tidlig om morgenen. Merk dampen ut av de syngende tranene!

Hele formiddagen flyr traner til og fra jorder omkring. Med litt trening og et kvikt kamera kan du få fine fluktbilder av tranene også.

Jeg merker at jeg lengter tilbake igjen når jeg lager dette innlegget. For et sted! For noen fugler!

Read Full Post »

Kommer du til Hornborgasjöen før soloppgang ser du ingen traner i det svake, blå morgenlyset. Sangsvanene dominerer lydbildet. I løpet av en times tid kommer de: i små og store flokker. Åkrene fylles opp med tusener på tusener av disse merkelige og vakre fuglene.

Bildene er tatt helga før påske. Det var rundt 12000 traner der disse dagene.

Jeg prøvde meg med lange eksponeringstider også.

Read Full Post »

Skitur

I finværet måtte jeg presse genansen bort og fotografere midt i løypa full av fornøyde skiløpere. Maridalens vindblåste snølag ble skåret vakkert over av løypemaskinens regulære striper. Riktig vakkert ble det synes jeg.

Read Full Post »

Det er greit for meg at du feier jul slik du selv føler for. Dette skal handle om dem som belærer oss med hva som er julens EGENTLIGE budskap. Ja hva er nå egentlig det? Har jeg et svar? Neida. På selve julaften er nok de som sitter rundt middagsbordet den håndfaste meningen med det hele, for meg.

Jeg har tidligere vist bilder fra de urgamle steintemplene Hagar Qim og Mnajdra på Malta. Her fant jeg en urgammel, sped ledetråd: I går morges (vintersolverv) sto soloppgangslyset rett inn gjennom denne åpningen på Mnajdra-tempelet. Bare denne dagen går lyset fra soloppgangen perfekt gjennom denne døråpningen og rett inn i rommet jeg sto i, når dette bildet ble tatt. Her var det et viktig alter.

Lag på lag med kulturer har gjennom årtusenene lagt seg oppå denne enkle astronomiske observasjonen, blot, jul osv. Det var livsviktig å vite når solas mektige hjul snudde og lyset og varmen kom tilbake.

Og så et bilde for alle kvinner som skal lage en perfekt jul og samtidig holde linjene i mellom alle kaloriene. Arkeologiske utgravinger i templene jeg nevnte over, har gjort noen interessante funn: de tilba ikke bare sola!

I det arkeologiske museet i Valetta (Maltas hovedstad) tok jeg bilde av denne fantastiske figuren. Ca 15-20 cm høy. Et drabelig kvinnemenneske så livsnært utforma at jeg nesten ble brydd av å ta bildet (sjenert, vet du). Så derfor, til de travle kvinner: spis i vei. Kanskje blir du en gudinne!

 

Read Full Post »

Gammal stein og skyggelue

Jeg har tidigere skrevet om fascinasjon for landskaper der det står hellige installasjoner. I oktober var vi på Malta: igjen opplevde jeg en sterk sammenheng mellom landskapet og det menneskeskapte. Det er to templer på dette stedet: Hagar Qim (ikke Qin som det står i Wikipedia) og Mnajdra. Begge er mer enn femtusen år gamle! Enorme steiner er satt opp i sinnrike sirkelkonstruksjoner. Templene er fantastisk flotte. Slik kunne deler av Hagar Qim ha sett ut:

Men det så ikke slikt ut. Dette bildet lyver. Jeg har tatt bilde av skyene bak og manipulert bort et svært telt av stål og hvit duk. Beskyttelsesbygget er satt opp fordi kalksteinen templene er laget av, er i ferd med å gå istykker. Templene er utstyrt med «skyggelue»

Dermed blir kommunikasjonen mellom tempelet og landskapet svekket. Det er litt sårt at disse fantastiske installasjonene må pakkes inn og stenges ute fra landskapet det åpner seg så mektig ut i.

De nye bygningene er ikke så stygge i seg selv. Det er bare det at de må trekkes langt ned mot bakken for å beskyttes mot regn, vind og sol. Nettopp i den retningen de henvender seg: mot sørøst.

Dette bildet viser Mnajdra-tempelet med det hvite beskyttelsesbygget. Stedet er fantastisk synes jeg, men verneinteresser og opplevelse går definitivt i beina på hverandre.

Read Full Post »

Med fullt fotoutstyr gikk jeg nordover fra Movann. Det går en blåmerka sti i frodig skog opp til veien bak Mellomkollen.  Jeg bomma akkurat på en rev som hoppa elegant ut på veien foran meg. I det kameraet var klart, så den meg og forsvant lynraskt inn i skogen. Jeg skimta dyret der det studerte meg fra krattet. Så sneik det seg vekk. En skogsnipe fløy skremt opp på stien i den skogvokste myra før stigningen.

Det var varm høysommerkveld med tunge regnbygeskyer og lav sol. Jeg viste hva jeg skulle se etter. På en sykkeltur to dager før hadde jeg oppdaga en veigrøft full av orkideer der oppe. Jeg klarer ikke å artsbestemme Marihånd-artene, men for de interesserte: jeg tror ikke det er den vanlige flekkmarihånd vi snakker om her, men skog- og eller engmarihånd.

Dette er orkideer knytta til rike naturtyper. Det er også den siste blomsten jeg viser et bilde av: Turt. Dette er ikke en orkide, men en melodi begynte å klinge inni meg den kvelden bildene ble tatt: Da ungene var små sang jeg ofte en gammel folkevise for dem når de skulle legge seg:

Viervann og Mariahand
og turt’e uoponde’ lio
de sko du røykje kyri di mæ
fe vonde vette og fri ho

Viervann og Mariahand
og omundelauvet det gode
det sko du røykje kyri di mæ
så sko ho mokke fro’e

En vakker melodi ungene mine hørte mange ganger i oppveksten. (Visa finnes på CDen Inn i draumen med Sondre Bratland. Storebror Leiv spiller på plata også. Det var ikke helt tilfeldig at vi hadde den i huset). Det er jo litt rart at en så vakker, nesten magisk tekst og en så flott melodi egentlig er beskrivelse av en behandling mot jurbetennelse hos kyr.

Read Full Post »

Older Posts »