Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om fototeknikk’ Category

Bilde

Dette er mitt første kamera. En Beltica med Carl Zeiss Tessar-objektiv. Faren min kjøpte det i 1950-51. Jeg brukte det fra 1969-70 til jeg fikk mitt første speilrefleks i 1973. (Minolta SrT-101 med 100 mm/2.5 Rokkor). Fremdeles er kameraet tight og fungerer som det skal. Imponerende etter over seksti år.

Read Full Post »

Inn i det blå

Det var januarsol i Blefjell. Knallføre og snø forma som detaljer på italienske sportsbiler. Hva skal man med Lamborghini når man har vindblåst Blefjellsnø. Når jeg sto der i sola la jeg merke til hvordan snøen så ut i min egen skygge. Detaljene i snøen så anderledes ut inne i skyggen.

Kona mi for nedover den slake sørhellinga fra Krøkla, så jeg måtte stoppe filosoferinga og hive meg etter henne. Ved en liten nordvendt skråning  ba jeg om matpause (les fotopause).

I den nordvendt skråningen lå hele landskapet i skygge. Det var hit jeg ville.

Jeg gikk inn i det blå. Inne i skyggen var snøen merkelig tredimensjonal. Fargene var intenst blå.

Her er noe av det jeg så:

Read Full Post »

Jeg satt, helt utslått, og stirra ut i mørket. Hørte på stillheten jeg kjenner så godt på hytta i Blefjell. Bare en stor gjenklang av elva i dalen bortafor kunne jeg ane i stillheten. Over meg gnistra stjernehimmelen. Intenst arbeid i et par uker, en kvelds nerveutladning med Forskningsrådets festaften, dagen derpå (med masse skryt å høre!) og deretter total ro i mørket på Blefjell. Veldig fint.

Starten på festaftenen var en video med bilder fra Hubble-teleskopet, musikeren Karl Seglem spilte bukkehorn til stjernebildene (Han spilte en variant av Over Oslo som finnes på plata Urbs). Solfysikeren Pål Brekke forsatte med et inspirerende foredrag om de avsindige perspektivene i universet.

Det er pussig, men jeg tror stadig at fotomotivene jeg får lyst til å ta, oppstår litt tilfeldig inne i mitt eget hode, men det er sjelden tilfeldig. Brekkes foredrag lå nok å skvulpa under bevissthetsterskelen den kvelden. (Sjekk det tidligere innlegget Jon og stein f. eks) Det er ikke mye lysforurensing mot nord på Blefjell. Stjernemengden du kan se er formidabel. Jeg ville prøve med som stjernefotograf!

Om natten er forskjellen mellom synet vårt og måten et kamera fungerer på mye større enn på dagtid. Øynene våre (og hjernen) kan bare registrere og filtrere det vi tar inn der og da. Et kamera kan stå stille og samle opp lys i timevis.

Litt for de fotointeresserte: Det tekniske trikset er ganske enkelt hvis lysfølsomheten på kameraet ditt kan stilles til iso 6400. Da kan du ta prøveopptak i sekunder og så kan du stille kameraet til iso 100 hvor den tekniske kvaliteten er mye bedre og eksponere i minutter i stede. I mitt tilfelle under 53 sekunder på det tebilde og 53 minutter på det andre! Litt kjedelig å vente i en time og se at bildet ble feileksponert!

Her er testbildet

Altså: 53 sekunders eksponeringstid med iso 6400. Stjernene er punkter slik vi ser dem.

Lange eksponeringer av stjerner gir en merkelig effekt: Stjernene står stille, men jorda roterer rundt. Stjernene vil derfor se ut som små biter av sirkler med sentrum i nordstjerna. Astronomene gjør det motsatte: de har motoriserte teleskoper som følger stjernenes langsomme bevegelser slik at trærne på mine bilder ville bli mørke utdratte skygger og stjernene klare.

Jeg stilte opp kameraet med nordstjerna i bildefeltet og komponerte bildet for å få med litt trær rundt. Det er ikke lett i stummende mørke. Jeg brukte en kraftig lommelykt får å ane hvordan bilde skulle bli (og jeg brukte selvfølgelig stativ).

53 minutter sto kameraet og samlet opp lys. I tillegg har jeg lekt med å lyse på furua til høyre med lommelykt.

Dette er et utsnitt av bilde over: Et stjerneskudd! og kanskje har et fly i stor høyde i tegnet en stiplet stripe diagonalt i bilde.

Til slutt en liten gåte jeg ikke helt forstår: jeg fotograferte sørover. På bilde er himmelen sterkt gul på grunn av bylyset over Notodden, men se på bildet! Ned mot horisonten (Lifjell og Heddalsåsene) der slutter stjernesporene slutter å bli sirkelsegmenter i stede blir de rette linjer og under det blir så sirkelsegmenter motsatt vei. Er dette en fortegningseffekt av kraftig vidvinkel (24mm) eller er dette en reell virkning av å se sørover? Er det noen der ute som kan svare på det?

Read Full Post »

Når vi ser oss omkring er det to organer som jobber: øyet og hjernen. Øyet registrerer, hjernen setter sammen, manipulerer og tolker. Øyet vandrer rundt, pupillen regulerer lysmengden, linsa fokuserer: Hjernen setter sammen en slags collage av alle disse inntrykkene. Det bilde du ser er ikke et knips, men en collage satt sammen i hjernen.

Når du tar bilde av en solnedgang er ofte sola med i bildet. I det øye ditt vandrer forbi sola kniper pupillen lynraskt igjen og åpner seg når øyet vandrer videre rundt i landskapet. Hjernen kobler sammen bildene og du ser sola som en rund skive med en gul eller rød farge. Samtidig ser du de flotte fargene i landskapet omkring deg.

Kameraet stakkar har ikke en fleksibel, ultrarask, aktiv og intelligent hjerne (som din) til å lage en slik collage. Den tar et gjennomsnitt av hele scenen; sol og landskap, og må blende til et kompromiss mellom alle slags lys og farger. Resultatet er ofte skuffende: fint landskap, for lys himmel eller fin himmel og for mørkt landskap.

I morgen begynner jeg å vise noen bilder fra en spesiell dag i Blefjell i fjor vinter. Denne dagen ble jeg lurt av dette fenomenet, selv om det ikke var solnedgang. Alt var badet i lav vintersol og virket hvitt i hvitt. Men bildene ble annerledes. De ble mye flottere enn forventa på en måte. Forskjellen mellom bakken og trærne ble mye større enn jeg oppfatta. Igjen ble jeg lurt av min egen bildemanipulerende hjerne. Kameraet er objektivt (vel, nesten…)

Jeg prøver å forklare fenomenet med denne skissa: vår tur gikk fra venstre mot høyre i figuren. Egentlig rett nordover. Vi gikk en sørvendt skråning med forskjellig helling. Jo mer direkte sola skinner på noe, jo lysere blir det. På toppen ser vi nordover og landskapet vender seg enda litt mer vekk fra solstrålene. Fargen på bakken blir mørkere og mørkere. Trærne står rett opp og får sola rett på og er hvite hele tida. Tenk på dette når du ser på bildenesom kommer seinere. Jeg oppfatta at forskjellene var der, men de var mye kraftigere enn jeg hadde drømt om. Hvitheten i landskapet var så blendende og hjernen så manipulerende…

Tenk på hvordan hvitt kan framstå neste gang du leser svart skrift på hvit bunn når noen projiserer en PowerPoint-presentasjon på et hvitt lerret. Egentlig er jo alt hvitt (altså egenfargen til lerretet)

Hva er sannhet? Svart eller hvitt?

Read Full Post »

Furutrær er grårosa nederst ved bakken og ender opp som oransje oppe i krona. Denne fargne er svært vakker synes jeg. I rødt solnedgangslys ble det ganske ekstremt denne ettermiddagen. Furustammen lyste mot meg når jeg passerte.

For dem som er interessert i fototeknikk: bildet ble tatt på iso 3200. Respektabel kvalitet.

Read Full Post »

I helga var jeg på Sørlandet. Jeg henta båten i Stranna maritime og glei langsomt ut Hantosundet med brummende tihester i hekken. Den første båtturen om våren er en nesten ekstatisk glede. Jeg innrømmer det. 

Da så jeg det: En mørk blå skygge over et av de små skjæra i skumringslyset. Det var tid for fotografering av natt-og-dag eller stemorsblomst. Med småbølgene klukkende under båten i rask fart nedover fjorden var planen klar. Det ble blomsterfoto i helga.

Furuholmen i Eikelandsfjorden visste jeg var et bra sted. Jeg var på plass morgenen etter.

 

Her har jeg brukt TS-objektivet mitt (dyrt og deilig): fokusplanet ligger langs bakken der stemorsblomstene er. Ikke lett å se hvor skarpt og detaljrikt bildet er i denne e-posten, men utsnittet under sier vel litt (utsnitt fra litt til venstre for midten nede på bilde)

En annen ting jeg gjenoppdaga den morgenen er variasjonen i blomsterfargen. Det fantes en mange varianter. Stemorsblomst kalles Viola Tricolor på latin: ikke alle levde opp til det navnet, altså trefargefiol. (Her har jeg brukt makro-objektivet mitt. Deilig, men ikke så dyrt) 

Vær så god:

Read Full Post »

I gamle dager hadde kameraene en fleksibel belg mellom filmen og linsa. Ved å vinkle linsa i forhold til filmen oppstår en spennende mulighet: fotografen kan endre retningen på planet bildet er skarpt (fokusplanet)

Den øverste skissen under viser hvordan vi alle opplever fokusering med våre vanlige kameraer.

Det finnes en spesiell type linser som gjør det de gamle belgkameraene kunne. Blant venner: TS-objektiver (tilt and shift). Bildet blir skarpt i en kileform og fotografen kan variere vinkelen på denne kilen en god del (nederst på skissen under). Jeg har selv hatt den store gleden (og frustrasjonen) av å prøve og forstå fokusplanets hemmeligheter og å realisere mulighetene i bilder der effekten ikke bare er en effekt, men får betydning for bildet i seg selv.

Bilde under demonstrerer effekten. Til venstre er fokusplanet diagonalt innover til venstre. Delen til høyre er det samme bilde uten endring av fokusplanet. Hva som er penest kan vel diskuteres, men det viser prinsippet.

Read Full Post »