Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om arkitektur’ Category

For mange år siden viste en venn meg bilder av husene, interiørene og møblene til den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh. Jeg har aldri glemt disse husene. Ikke har jeg glemt vennen min heller. Han døde som ung mann.

I år fikk jeg sjangsen: å oppleve to av disse husene. Glasgow School of Art og The Hill House. Kunstskolen var slitt, men i full bruk, så man kan virkelig danne seg et bilde av et fantastisk hus: Det var noe med lyset inne i huset. Karakteren i til hvert enkelt rom; noen lyse, nesten blendende hvite, noen mørke, faktisk svartbeiset. Overalt var det ornamentikk som er så typisk for Mackintosh. De er både organiske og geometriske på en gang. En stor opplevelse av et hus. Turen anbefales.

Glasgow School of art

Legg merke til blandingen av symmetri og assymetri. Svungne linjer og geometriske rutemønstre.

 The Hill house så vi seinere på dagen. En rik foreleggers hus i landlige omgivelser. Igjen fantastiske interiører. Hallen med trappa opp til annen etasje var et flott rom.  

The Hill House

The Hill House

Det klødde i fingra etter å ta bilder. Er du et fotograferende menneske er det å se hvordan verden ser ut gjennom egne bilder en stoppelig drift.   Til min store skuffelse var det ikke lov å fotografere inne i disse husene. Bildematerialet jeg har funnet på nettet er såpass dårlig at jeg ikke vil lenke til det. Sats på bøker. Det finns mange! 

Derfor er disse eksteriørbildene et slags minne om bildene jeg ikke fikk tatt. Selv om det brant i foto-nervene. Så er de også et slags minne over min venn som forsvant fra denne verden.

Reklamer

Read Full Post »

Han  spylte sin (litt slitne) Porsche fra tidlig søttitall på plassen foran hotellet ikledd glorete hawaiiskjorte og hvite joggebukser. Det lange håret i hestehale. Hotellet var rosa. Allerede sekunder etter ankomst så vi at stedet var unikt. Atlanterens bølger dundra inn på stranda 100 meter lenger ut. Lyden var som en vakker, meditativ og eksistensiell jetmotor (skjønner?). Nirvanas bulder, står det i et dikt av Hamsun. 

Han het Jorge og samtalen gikk ubesværet på engelsk, fra hans side mener jeg: Om alle slags temaer; politikk, kunst, Portugal, hotellet hans, gjestene som kom dit, forfattere satt her vinterstid, en komponist som skrev musikk her. Musikken som ble spilt i baren om kvelden var bare CDer fra tidligere gjester. De hadde sendt musikk de mente passet til hotellet 

Hans bildeskjønne kone og døtre laget og serverte frokost om morgenene, men Jorge var barens naturlige midtpunkt om kvelden. Han sto selv opp mellom 10 og 11. Kona var nærmest kommuneblond og blåøyd og var født i Angola. Jorge fortalte at hun hadde slekt i Porto og Dourodalen. Der var det en del blonde, sa han. Jeg tenkte på portvin og at noe eldes med stil… 

 

En kveld kom jeg opprømt tilbake og fortalte at vi hadde sett katedralen i Batalha. Den er fin den, sa Jorge, men det er katedralen i Alcobaca du må se, Jon. Jeg innvendte at den så helt uinteressant ut: Vi kjørte forbi den samme dag. Ja, den er ødelagt på utsiden, svarte Jorge, men kirkerommet er monumentalt og enkelt som om det var gotisk art deco, og kjøkkenet, det er unikt. Du som er interessert i slikt, må bare se det! 

Vi hører på lokalkjente! Jorge var allerede alles helt og fylte sin vertsrolle til fulle; han var filosofisk bartender, han ga alle en følelse av å være på et unikt sted og sendte meg, kona mi og min eldste datter til nye opplevelser. De andre var lei av ”gammal stein” og chilla’n (som min sønn i ungdomsskolen sier det så treffende) på hotellet/stranda. 

 

De to bekkene Alco og Baca (derav navnet!) møtes under klosteret og ble ledet inn i en gedigen vask/basseng-affære. I gammel tid hadde de ørret-ruser her og kunne få fersk fisk rett inn i kjøkkenet!

Hva gjør du hvis jordens gleder, som samkvem med det motsatte kjønn, ikke skal bli deg til del? Munkene i Alcobaca visste i hvert fall hva de kunne kompensere med: matlaging. Steinbordet var minst åtte meter langt. På ildstedet kunne de helsteike en okse. Hele kjøkkenet var kledd med hvite keramiske fliser. Høyden under taket var nesten som i katedralen et steinkast bortafor. Vi snakker tilbedelse! 

Read Full Post »

« Newer Posts