Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om arkitektur’ Category

Hus i hus

For tre år siden viste jeg et bilde jeg kalte blomsten i blomsten. Her er en variant over samme temaet. Langs Nidelven i Trondheim ligger det mange gamle pakkhus. Se fleste som har vært der har vel tatt bilde av dette huset. Jeg selv også, men først i høst så jeg at det var en «tegning» av et hus oppå husveggen.

Read Full Post »

Nedlagte industribygg er interessante, noen ganger riktig velformede også. Akerselvas teglbygg har jo flotte former og håndsverksdetaljer som får dagens byggeri til å blekne. Men det er ikke slikt jeg skriver om her. Det er de store betongkonstruksjonene, fagverkene. De «stygge» byggene.

Første fase av forlatthet er provisoriske sperringer, gjenmurte vinduer, så kommer søppel. Materialene begynner å forvitre. Når naturen rundt begynner å spise seg innpå begynner det å bli riktig spennende.

Løkken verk i Meldal, 21. august 2011, nasjonal minnemarkering. Jeg sto med dette motivet i søkeren. En murrende følelse inni meg. «Det minner meg om høyblokka» – sa kona mi. Da skjønte jeg hvordan de knuste glassrutene som et vanlig år ville si – forlatt/forfall, plutselig sa – terror/død. Metaforene forandret seg denne sommeren. Når snur de seg tilbake…

 

Read Full Post »

De magiske/hellige stedene jeg har snakka om tidligere har liksom et rom rundt seg. Nå skal det handle om steder som tar tak i et punkt: Et strategisk punkt i et større landskap. Jeg tenker på festninger/borger/slott. Maktbyggeri jeg har sett rundt om kring. I alle ferier har jeg gjerne sloss for å besøke katedraler og borger. Ungene ga meg tittelen «Kongen av gammal stein». Jeg bærer tittelen med en viss resignert selvinnsikt: jeg kan ikke kalles en «festpappa».

Den første borgen (altså engelsk castle) heter Duart Castle og ligger på øya Mull på Sottlands vestkyst.

Fra ferga opplevde vi borgen i tjue forskjellige lys og farger i det kvarteret vi så den.

Når vi kom fram måtte jeg prøve å fotografere purpurlyngen som vokser så flott på bergnabbene vestafor borgen. (Fototeknisk: Merk sær fokusering fra forgrunn til bakgrunn med tilt/shift-objektivet mitt)

Read Full Post »

Noen hundre meter fra Urnes stavkirke så jeg denne bilen: en BMW 1600 GT produsert omkring 1970. Ganske elegant i forhold til dagens testosterondryppende designmonster BMW X6. Se så mye glass det er i forhold til karosserivolumet. En liten asossiasjon til Posche  911, kanskje? Det bor nok en liebhaber på denne gården.

Jeg kommer fra en barndom der jeg og brødrene mine kunne MYE om biler. Fremdeles greier altså ikke øya mine å ignorere en sjelden bil som dette. Lett ironisk kan jeg forstå fascinasjonen av gamle biler. For noen blir fascinasjonen en lidenskap, kanskje en tilbedelse.

Enda litt lenger nede i bakkene mot ferjeleiet ligger dette huset: det er noe med gudsbilder og kultur-utrykk som braker i hop her. Kirkeklenodiet oppe i bakken og dette huset. Hvem er nærmest hvilken gud?

Tilbedelse kan ta mange former…

Read Full Post »

Dette er noe av det råeste vi har i Norge! Håndverk, bildemagi og dyp klang av historie.

Stavkirkene er gjerne organisert slik at inngangsdøra er mot vest, koret mot øst. Mot nord er den gjerne mest lukket og har de spart på pynten, er det i denne retningen. Ikke så på Urnes: Merkelig nok er det mot nord det virkelige klenodiet finnes. Treskurden fra en eldre kirke er satt inn i veggen her.

Jeg viste hvor jeg skulle leite og svingte rundt hjørnet mot nord. Jeg så og så… hadde tårer i øynene og kunne knapt snakke . Hørt om Stendhal-syndromet ? Vel, dette er det nærmeste jeg har vært, tror jeg. Solberg-syndromet, kanskje, bakoversveis av tusen år gammel treskurd.

Selvfølgelig måtte jeg ta bilder av den. Rett til venstre for døra ser du en figur du kjenner igjen hvis du har håndtert en femtiøring.

Read Full Post »

Noen steder har en karakter som ikke helt kan beskrives. Landskapet fra naturens side og menneskenes spor i det setter noe i gang i meg som jeg ikke helt skjønner. Det er ofte hellige steder. Ladde steder.

Jeg nevnte musikeren Karl Seglem i forrige innlegg. Tilfeldighetene ville ha det til at kvintetten hans hadde konsert på Mir et par uker etter Forskningsrådets festaften. Jeg hadde aldri hørt dette bandet levende før, så jeg dro for å høre. Flott musikk! En av låtene de spilte het «Ved Urnes». Seglem fortalte meg etter konserten at låta var laget inne i stavkirken der. Vi var enige om at dette er en bygning og et sted med helt spesielle kvaliteter. Jeg hadde vært der for første gang sommeren 2008. Dette handler om dette møtet.

Jeg viste hvordan Urnes stavkirke ser ut. Jeg hadde sett talløse bilder, men jeg var ikke helt forberedt på at den lå så utrolig flott i landskapet. Det vil ikke være overraskende om det finnes rester av gamle gudehov under denne kirken. Kirken og landskapet har denne ladningen jeg kjenner fra slike steder.

Inspirert av musikken til Karl Seglem gikk jeg gjennom bildene igjen og rydda litt med en del nye triks jeg hadde lært og ble litt mer venn med bildene. Her kommer et par. Jeg blir neste ordløs (vel, de som kjenner meg veit at dette bare er en talemåte) og ydmyk for hva tømrere og treskjærere fikk til for omkring 900 år siden.

Neste innlegg handler om å få bakoversveis; av gammal treskurd…

Read Full Post »

Hvis vikingskipene ikke flyttes til et nytt museum her i Oslo, er det noe du ikke får se: hele Osebergskipet fra siden i all sin lange eleganse.

Osebergskipet

Hurtiglaget panaoramabilde av tolv enkeltbilder. Ikke perfekt teknikk dette!

For å danne meg et friskt bilde av realiteten bak diskusjonene som foregår i mediene dro jeg til vikingskipmuseet på søndag. Tre ting er slående synes jeg:

  • Skipene er mye mye mer verdt enn noe hus, museum eller sammenheng.
  • Huset er fint. 
  • Utstillingen av de fantastiske gjenstandene er rotete, dårlig lyssatt og ganske ille egentlig (jeg smaker egentlig på ordet skandaløst).

Stoler, skilting, plakater butikk osv er vel nærmest amatøraktig: Skilt i stoff, børsta stål, papir i forskjellig slags rammer osv osv. Det er er et sterkt misforhold mellom det monumentale huset og de fantastiske skipene og en utstilling som bærer sterkt preg av mangel på prioritering eller (mest sannsynlig?) mangel på bevilgninger.

Skipene er magiske. Her ser du Gokstadskipet. Det står mye trangere enn Osebergskipet og burde komme mye mer til sin rett med mere rom rundt seg.

Dette er vel noe av det fineste som er laget i tre: alle tresakene i Vikingskipmuseet er fantastiske, detaljerte, gåtefulle. Igjen: mye merkelig lyssetting, Her er det portretter av noen museumssjefer eller noe som forstyrrer bildet rett bak dette gedigne hodet!

Read Full Post »

For mange år siden viste en venn meg bilder av husene, interiørene og møblene til den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh. Jeg har aldri glemt disse husene. Ikke har jeg glemt vennen min heller. Han døde som ung mann.

I år fikk jeg sjangsen: å oppleve to av disse husene. Glasgow School of Art og The Hill House. Kunstskolen var slitt, men i full bruk, så man kan virkelig danne seg et bilde av et fantastisk hus: Det var noe med lyset inne i huset. Karakteren i til hvert enkelt rom; noen lyse, nesten blendende hvite, noen mørke, faktisk svartbeiset. Overalt var det ornamentikk som er så typisk for Mackintosh. De er både organiske og geometriske på en gang. En stor opplevelse av et hus. Turen anbefales.

Glasgow School of art

Legg merke til blandingen av symmetri og assymetri. Svungne linjer og geometriske rutemønstre.

 The Hill house så vi seinere på dagen. En rik foreleggers hus i landlige omgivelser. Igjen fantastiske interiører. Hallen med trappa opp til annen etasje var et flott rom.  

The Hill House

The Hill House

Det klødde i fingra etter å ta bilder. Er du et fotograferende menneske er det å se hvordan verden ser ut gjennom egne bilder en stoppelig drift.   Til min store skuffelse var det ikke lov å fotografere inne i disse husene. Bildematerialet jeg har funnet på nettet er såpass dårlig at jeg ikke vil lenke til det. Sats på bøker. Det finns mange! 

Derfor er disse eksteriørbildene et slags minne om bildene jeg ikke fikk tatt. Selv om det brant i foto-nervene. Så er de også et slags minne over min venn som forsvant fra denne verden.

Read Full Post »

Han  spylte sin (litt slitne) Porsche fra tidlig søttitall på plassen foran hotellet ikledd glorete hawaiiskjorte og hvite joggebukser. Det lange håret i hestehale. Hotellet var rosa. Allerede sekunder etter ankomst så vi at stedet var unikt. Atlanterens bølger dundra inn på stranda 100 meter lenger ut. Lyden var som en vakker, meditativ og eksistensiell jetmotor (skjønner?). Nirvanas bulder, står det i et dikt av Hamsun. 

Han het Jorge og samtalen gikk ubesværet på engelsk, fra hans side mener jeg: Om alle slags temaer; politikk, kunst, Portugal, hotellet hans, gjestene som kom dit, forfattere satt her vinterstid, en komponist som skrev musikk her. Musikken som ble spilt i baren om kvelden var bare CDer fra tidligere gjester. De hadde sendt musikk de mente passet til hotellet 

Hans bildeskjønne kone og døtre laget og serverte frokost om morgenene, men Jorge var barens naturlige midtpunkt om kvelden. Han sto selv opp mellom 10 og 11. Kona var nærmest kommuneblond og blåøyd og var født i Angola. Jorge fortalte at hun hadde slekt i Porto og Dourodalen. Der var det en del blonde, sa han. Jeg tenkte på portvin og at noe eldes med stil… 

 

En kveld kom jeg opprømt tilbake og fortalte at vi hadde sett katedralen i Batalha. Den er fin den, sa Jorge, men det er katedralen i Alcobaca du må se, Jon. Jeg innvendte at den så helt uinteressant ut: Vi kjørte forbi den samme dag. Ja, den er ødelagt på utsiden, svarte Jorge, men kirkerommet er monumentalt og enkelt som om det var gotisk art deco, og kjøkkenet, det er unikt. Du som er interessert i slikt, må bare se det! 

Vi hører på lokalkjente! Jorge var allerede alles helt og fylte sin vertsrolle til fulle; han var filosofisk bartender, han ga alle en følelse av å være på et unikt sted og sendte meg, kona mi og min eldste datter til nye opplevelser. De andre var lei av ”gammal stein” og chilla’n (som min sønn i ungdomsskolen sier det så treffende) på hotellet/stranda. 

 

De to bekkene Alco og Baca (derav navnet!) møtes under klosteret og ble ledet inn i en gedigen vask/basseng-affære. I gammel tid hadde de ørret-ruser her og kunne få fersk fisk rett inn i kjøkkenet!

Hva gjør du hvis jordens gleder, som samkvem med det motsatte kjønn, ikke skal bli deg til del? Munkene i Alcobaca visste i hvert fall hva de kunne kompensere med: matlaging. Steinbordet var minst åtte meter langt. På ildstedet kunne de helsteike en okse. Hele kjøkkenet var kledd med hvite keramiske fliser. Høyden under taket var nesten som i katedralen et steinkast bortafor. Vi snakker tilbedelse! 

Read Full Post »