Det er det gjennomsiktige,
åpningene,
som knust lå igjen i gatene.
Jeg gikk langsomt og tungt gjennom disse kjente gatene.
Sorg for en by, sorg for en forestilling om et åpent, snilt samfunn.
Det gjennomsiktige ligger knust i gatene.
Selve stedet, foran høyblokka, er klokelig sperra for innsikt hele veien rundt. Kun ett sted ser du ikonet, omdreiningsaksen for hendelsene. Ved Deichmanns bibliotek ser du høyblokka tydelig. At noe er fryktelig galt er vanskelig å oppfatte. Ikke før du forstår hvorfor gardinene blafrer.
I gata bak frelsesarmeens bygning lyste et ensom rødt lys i retning mot regjeringskvartalet.
Nå er det livet videre, som skal leves. Glassmestrene må erstatte det knuste, sette inn nytt glass.
Mange i dette landet må så ta inn over seg det virkelig nattsvarte. Det gigantiske sorgfjellet. Øya i Tyrifjorden.
Fortsatt vanskelig å fatte. Blir vel en stund til neste møte i OED nå.