Metaforen som snudde

Nedlagte industribygg er interessante, noen ganger riktig velformede også. Akerselvas teglbygg har jo flotte former og håndsverksdetaljer som får dagens byggeri til å blekne. Men det er ikke slikt jeg skriver om her. Det er de store betongkonstruksjonene, fagverkene. De «stygge» byggene.

Første fase av forlatthet er provisoriske sperringer, gjenmurte vinduer, så kommer søppel. Materialene begynner å forvitre. Når naturen rundt begynner å spise seg innpå begynner det å bli riktig spennende.

Løkken verk i Meldal, 21. august 2011, nasjonal minnemarkering. Jeg sto med dette motivet i søkeren. En murrende følelse inni meg. «Det minner meg om høyblokka» – sa kona mi. Da skjønte jeg hvordan de knuste glassrutene som et vanlig år ville si – forlatt/forfall, plutselig sa – terror/død. Metaforene forandret seg denne sommeren. Når snur de seg tilbake…

 

Etter stillheten – Oslo 25. juli 2011

Etter et minutts stillhet i hele skandinavia dro jeg ned igjen: Ned til hovedblokka i regjeringskvartalet. På en eller annen måte har den blitt ladd av dette. Jeg vil se den, la tankene grave mens jeg kretser rundt bygningen. Det var mulig å komme nærmere i dag:

I skogen på søndag la jeg merke til at blikket søkte mot motiver på en annen måte enn vanlig. Et slags metaforisk filter la seg over blikket. Sorgen i kroppen leita etter noe å arbeide med.

Jeg fant dette motivet: små lysegrønne hjerter lysende ut i alt det mørke:

Noe ble knust – Oslo 23. juli 2011

Det er det gjennomsiktige,
åpningene,
som knust lå igjen i gatene.
Jeg gikk langsomt og tungt gjennom disse kjente gatene.
Sorg for en by, sorg for en forestilling om et åpent, snilt samfunn.
Det gjennomsiktige ligger knust i gatene.

Selve stedet, foran høyblokka, er klokelig sperra for innsikt hele veien rundt. Kun ett sted ser du ikonet, omdreiningsaksen for hendelsene. Ved Deichmanns bibliotek ser du høyblokka tydelig. At noe er fryktelig galt er vanskelig å oppfatte. Ikke før du forstår hvorfor gardinene blafrer.

I gata bak frelsesarmeens bygning lyste et ensom rødt lys i retning mot regjeringskvartalet.

Nå er det livet videre, som skal leves. Glassmestrene må erstatte det knuste, sette inn nytt glass.

Mange i dette landet må så ta inn over seg det virkelig nattsvarte. Det gigantiske sorgfjellet. Øya i Tyrifjorden.

Arkeologi fra en barndom

På disse sidene finner du mange bilder fra Blefjell. Jeg var ni år da foreldra mine bygget hytta vi har der. Landskapet gløder av minner fra barndom og ungdom. Samtidig; jeg ikke dveler ikke nostalgisk ved opplevelser fra forgangne tider. Jeg prøver heller å finne nye!

I sommer lager vi et utbygg på hytta. Sannsynligvis, hvis kommunen sier ja. Vel, vi tjuvstarta litt: grov opp en stubbe, tømte vedskjulet for lag med bark og flis og andre forberedende aktiviteter. Opp av jorda dukka det opp bokslokk, gamle teskjeer og annet. Da ble det tydelig for meg at det ikke bare er landskapet som skaper minner! Hapå smaken kilte i ganen, friksjonen i lokket på en blåswix vibrerte i fingrene, smaken av Findus maiskolbe med hendige håndtak av grønn plast dukka opp.

Oppvaskvann, kaffegrut og matrester kasta vi på samme sted hver gang. Ti centimeter nede i jorda dukka bestikket opp!

Blå botanikk i rødt

Av og til går det litt galt for blåveisen; den rødmer! Sannsynligvis har det med ekstra syre i jordbunnen akkurat her denne tua stod. Den lyste i ettermiddagssola på Hornborgasjöns østbredd. Naturen har altså ikke gått av skaftet. Dette er naturlig variasjon…

Nå tar vi en halvliter, dere! – traner 4

Det var svoger’n som sa disse forløsende ordene utpå ettermiddagen. Dagen hadde vært intens: Alle opp før soloppgang. Hele dagen kjørte vi rundt Hornborgasjöen, ut med teleskoper og stativer, sveipe over vannflatene etter ender, gjess og traner. SE! et skjeandpar, snadderand, havørn. DER! sivhauk, to stykker!! Sammen med hardbarka svenske fuglekikkere leita vi etter svartstrupedykker og horndykker så langt ute at jeg hadde trøbbel med å se nyansene  svenskene så … osv. osv.osv. Mine turkamerater er ikke hardbarka fuglefolka, så svoger’ns kommentar gikk rett hjem.

Jeg kjente stemningen øke blant mine turkamerater. De tok raskeste vei til hotellet.  Jeg visste det var en time igjen til gyllent solnedgangslys ved tranedansen. Jeg lot øl være øl og sosiale forpliktelser fare. Det ble ensomt, hardkår fuglefoto på meg. På vei sørover stoppa jeg ved en blåveis-skog der to store tuer med røde blåveis skinte mot oss når vi passerte tidligere på dagen. Vel ensomt fuglefoto var det knapt: hundrevis av fotografer fyra løs langs det kilometer lange gjerdet rundt tranene.

Mine turkamerater var mette etter en tidlig morgen. Jeg var eneste deltaker ved soloppgangen dagen etter. Totalt tre-fire timer med kameraet og tranene. Alle tranebildene jeg har vist her tok jeg i disse ensomme timene. Jeg er glad i folk, men skal det bli gode bilder må noe stoppe kjeften min. Å være alene, kan duge.

Var jeg der egentlig, traner 3

Når jeg ser på disse bildene er det som om jeg egentlig ikke har opplevd dette. Var jeg virkelig der? Så jeg dette? Teleobjektivet, beskjæring av bildene i etterkant og kameraenes hastighet. Gjorde at mange av disse bildene kom som overraskelser.

Jeg brukte en Canon 7D på noen av bildene. Det kameraet tar nesten åtte bilder i sekundet. Jeg hadde fokusert på traneflokken og hadde kameraet på stativ. Når tranene ble urolige lot jeg kameraet gå, kameraspeilet klappa opp og ned i synsfeltet og kameraet fanget øyeblikk jeg selv egentlig ikke så. Redigering av bildemengden ned til håndterlige mengder var stor, men opplevelsene av, for første gang, å SE det jeg egentlig så og opplevde var herlig.

Disse to bildene er fra en kveld med solnedgangslys. Vær så god!

Serengeti i Sverige, traner 2

Når morgenlyset har lyst opp åkrene og alle tranene har kommet, kan jeg bare bruke et ord: overveldende! Det minner meg om mitt indre bilde av Serengeti. Jeg har aldri vært på en afrikansk savanne, men jeg tror dette er det nærmeste vi kommer i Skandinavia. Ja, kanskje fuglefjellene kan gi noe av det samme overveldende inntrykket.

Tro det eller ei: dette er en brøkdel av tranene

Hvorfor er fuglene her? Dette er et eksempel på at det går an å reparere skadet natur. Det er nærmest et gigantisk fuglebrett! Hver natt sprer man korn ut over jordene her. De ville fuglene flokker seg om maten.

Stedet ved sørenden av Horborgasjön kalles Tranedansen. Mange vet sikkert at tranene “danser” med hverandre som en del av parringsleken.  Traner har livslangt ekteskap og det er vel som så ofte ellers i verden (?!) at mat er viktigere enn – det du vet… Derfor beiter flesteparten av tranene brorparten av tiden. Sporadisk spretter et par opp, beveger seg med merkelig ganglag, flakser med vingene, slenger hodet bakover og lar den merkelige lyden gjalle over jordene. Det er bare så utrolig stilig å se det!

Med 70-200 mm tele og 1.4x teleconverter var jeg en spurv i fuglefotografenes tranedans. Teleobjektiver så store som panservernkanoner kledd med kledelige kamuflasjetrekk sto oppstilt i tette rekker. Jeg hørte tusenvis av bilder bli tatt i de timene jeg stod der. Jeg selv kom hjem med 900 bilder! Det du ser her er altså et lite konsentrat.

Dette er tidlig om morgenen. Merk dampen ut av de syngende tranene!

Hele formiddagen flyr traner til og fra jorder omkring. Med litt trening og et kvikt kamera kan du få fine fluktbilder av tranene også.

Jeg merker at jeg lengter tilbake igjen når jeg lager dette innlegget. For et sted! For noen fugler!

Ved soloppgang, traner 1

Kommer du til Hornborgasjöen før soloppgang ser du ingen traner i det svake, blå morgenlyset. Sangsvanene dominerer lydbildet. I løpet av en times tid kommer de: i små og store flokker. Åkrene fylles opp med tusener på tusener av disse merkelige og vakre fuglene.

Bildene er tatt helga før påske. Det var rundt 12000 traner der disse dagene.

Jeg prøvde meg med lange eksponeringstider også.

Om å være a-menneske

Jeg er et a-menneske blant b-mennesker. I familien min, mener jeg. Det har sine sider. En av dem er mange stille og ensomme timer med sovende mennesker rundt meg. Både stillheten og ensomheten kan være inspirerende. Gjett hvem som er trøttest om kvelden!

En åpenbar fordel for meg som fotograferer er at jeg lett kan være våken når lyset er som vakrest: om morgenen. Jeg tror ikke det er en moralistisk fordom at soloppganger og lavt morgenlys er flottere enn lavt kveldslys. Altså ikke noe slikt opp-i-otta- og lutres-gjennom-lidelse-prosjekt. Simpelthen duggfrisk skarpttegnende og flott lys. Her viser jeg detaljer fra to frokostbord, ett på Korsvoll og et fra Blefjell. Det siste med min kones originale og vakre blomsterbukett.

Nei, jeg tar med ett til fra kjøkkenet her på Korsvoll nå i vinter. Et sært og merkelig bilde synes jeg: